Hiroshima!

Sindre og meg ved Domen i Hiroshima, det eneste som i dag er igjen etter atombombingen i 1945.

Kangeroo Point er forlatt en gang for alle, og Japan har tatt i mot meg og resten av reisefølget med åpne armer. I skrivende stund sitter jeg på mitt flotte hotellrom iført et eller annet sært, japansk hotellantrekk med superraskt, gratis internett. For en start, jeg elsker Japan allerede!

Avreise til Japan var 06.00 på mandag, altså relativt tidlig. Jeg valgte å døgne for å få med meg nattens sportslige begivenheter, uten at det endte spesielt heldig for min del. Så dødstrøtt og sur satt jeg meg på bussen med en småmelankolsk Sindre som nettopp hadde sagt hadet til kjæresten Tina (som har vært på besøk). Busspartneren passet meg bra.

Å fly til Japan skal, på papiret, ta 8 1/2 time. Det skulle vise seg å ta litt lenger for vår del, siden det var et fryktelig uvær over Tokyo. Vi er en gjeng med pyser når det kommer til det å fly, ganske så mange misliker denne transportmiddelet mer enn middels sterkt, meg selv inkludert. Derfor var vi ikke veldig høye i hatten da vi skulle lande i dette uværet. Kaptein Honda ga oss beskjed om at det kom til å bli litt turbulens, men det ble likevel verre enn vi ventet. Tydeligvis ble det verre enn Kaptein Honda ventet også, for to ganger måtte han avbryte landing og sette full gass oppover igjen, tross at bakken føltes meget nære. Mer rolige ble vi ikke av at flyvertinnene hørtes ut som ex pornostjerner, for de hvisket så sinnsykt sensuelt inn i mikrofonen. Jeg satt i en lenke på fem der alle holdt hverandre intenst i hendene, og både jeg og Anniken hadde relativt tydelige klemmemerker på hendene etterpå. Skremmende saker å være i lufta. Vi kom ned på tredje forsøk, og kaptein Honda fikk opplaus.

Fontenen ved Fredssenteret i Hiroshima, med pent, rosa lys i bakgrunnen.

Vår første dag i Japan var ganske kort, siden vi ankom relativt sent. Vi brukte mesteparten av tiden på å skaffe billett til toget vi skulle ta neste dag, uten at vi fikk det til (derfor måtte vi ordne det neste morgen, noe som resulterte i at vi måtte opp 06.00). Litt middag ble det også, men til skrubbsultne nordmenns skuffelse viser det seg at japanerne spiser sykt lite. Middagen jeg fikk ville neppe mettet en norsk femåring, og dermed ikke meg heller. Trøsten var at jeg fikk en utrolig god natts søvn på et herlig hotell, etter at jeg dyttet i meg en pakke kjeks jeg fant på seven elleven (den eneste artikkelen jeg skjønte hva var, pluss en lakrispastill som viste seg å være mint).

Høyhastighetstoget som tok oss fra Tokyo til Hiroshima, med svært varierende grad av våkenhet.

I dag har vi tatt tog tilsvarende en distanse Oslo - Bodø, og det har ikke tatt mer enn fire-fem timer. Ganske fascinerende, særlig med tanke på at jernbanen er fra sent på 1960-tallet. Igjen viser det bare Norges udugelighet når det gjelder infrastruktur (håper du leser dette, Jens Stoltenberg, selv om jeg tviler sterkt på at du er en følger av Mathias På Reisefot). Så på formiddagen ankom vi Hiroshima, og har brukt denne dagen på å utforske fredssenteret. Naturlig nok er det atomkatastrofen som står i sentrum på dette senteret, og jeg har aldri vært mer i mot atomvåpen enn etter et besøk på dette stedet, hvor man ser rester av klær, flasker, hud og hår fra bombingen, pluss noen virkelig forstyrrende bilder. Flott var også foredraget vi fikk av en av de overlevne fra katastrofen.

Den overlevne, med et kart over Hiroshima og hvor de verste skadene ble gjort. For de spesielt interesserte kan jeg si at hun oppholdt seg nede til høyre på den mørkerøde greia. Hun er forresten 77 år nå. Holder seg godt, men kan ikke engelsk, likt som resten av dette merkelige landet.

Nå skal jeg være her i Hiroshima noen dager, før vi tar turen til Kyoto. Regner med at det kommer et nytt innlegg innen den tid, siden vi har et ganske så tett og interessant program de neste dagene!