Det daglige livet i Japan

Tiden her i Hiroshima har gått nesten skremmende fort. Jeg så på fire netter på vårt flotte hotell som en halv evighet, men nå på min siste natt her er det slettes ikke den følelsen jeg sitter igjen med. Vi har blitt introdusert for hverdagslivet i Japan, som er målet med nettopp denne delen av reisen. Kyoto skal vise oss det gamle Japan, men Tokyo, naturlig nok, skal vise oss det moderne Japan.

Jentene har tatt på seg kimono, mens Jonas i forgrunnen demonstrerer hvordan en ekte samurai skal oppføre seg. Synd tiden der man lette etter statister til Kill Bill er over.

Tirsdag ble vi lært opp i forskjellige ting som er typisk for Japan, som oregami (brette papir til fugler, en kunst som er i ferd med å gå noe ut på dato), drikking av grønn te kombinert med konsumering av en illesmakende liten kake (som skapte en ond sirkel av dårlig smak; man prøvde å skylle ned den ene dårlige smaken med den andre, uten at man noen gang fikk den vekk) og prøving av kimono, japsenes bunad. Gutta fikk drakter som minnet litt om en samurai, med sverd og hele pakka. På kvelden arrangerte Lappy Club (en frivillig organisasjon som av en eller annen grunn tar vare på internasjonale studenter, trolig for å lære engelsk bedre) en fest for oss, noe bød på god mat, pinlige sangfremførelser og dans jeg aldri trodde jeg kom til å danse.

Ordet pinlig får en helt ny mening etter at "Mr. Lappy" (lederen av organisasjonen med det klingende navnet) dro en sang for oss. Legg særlig merke til Haakons engasjerende sittestilling og vinflasken til høyre som indikerer at mer enn bare godt humør var inne i bildet.
Jeg og look-alike'en til Ugly Betty på middagen til Lappy Club. Hun satt rett over meg og kunne ganske mye engelsk etter et besøk på New Zealand.

Torsdag bød på flere interessante innsyn i det dagligdagse Japan. Det startet riktignok relativt spesielt. Vi dro for å besøke et gammelt tempel på en øy utenfor Hiroshima. Det har blitt kåret til Japans tredje vakreste sted, og er en stor turistattraksjon. Derfor vil jeg påstå at det hadde svært lite å gjøre med det dagligdagse Japan, siden det var flere vestlige turister der enn noe annet sted jeg har sett i dette rare landet. Men til slutt fant jeg og de jeg vandret hvileløst rundt sammen med en bortgjemt café på den delen av øya som er bebodd. Her møtte vi en utrolig hyggelig japansk gjeng. Den ene, Tochimoto, eide caféen, og spanderte det ene og det andre på oss (blant annet den samme vonde kaken vi ble lært opp til å spise dagen før, som han fikk levert på døren av et slags postbud spesielt for oss). Stamgjestene hans var også hyggelige, men kunne desverre lite engelsk. Likevel viste de interesse, og ville gjerne høre om norske temperaturer, så lenge vi hadde en tolk. Tochimoto ble til slutt veldig glad i meg, og gav meg etterhvert kortet sitt med telefonnummer og mail så jeg kunne kontake han og bo hos han neste gang jeg var i Hiroshima. En interessant opplevelse.

Gjengen på vei opp de trange gatene på øya jeg ikke husker navnet på, ganske nærme den flotte caféen vi til slutt havnet på. Her var det ikke en eneste turist, og det føltes bra.

Kvelden ble like interessant, for da skulle jeg og Johannes på middag hos en vanlig, japansk familie, en del av opplegget til høgskulen. Dette hadde vi gruet oss veldig til, siden folk i japan har et fascinerende lavt kunnskapsnivå når det kommer til engelsk. Vel forberedt på at dette kunne bli superpinlig ble vi møtt av en jovial forsker som nesten kunne mer engelsk enn oss. Nori Nakamura jobber med stråleforskning (og passer derfor flott inn i Hiroshima) og var lett å komunisere med. Hva den mannen ikke kunne. Kona hans Ruri var desverre litt mer ukomfortabel med språket, men virket også som en hyggelig person. Maten var god (utrolig nok, også her var jeg passe nervøs) og samtalen fløt fint. Nori var egentlig fornøyd så lenge han fikk vist oss modellflyene sine. Og det fikk han. Mange ganger.

Nori viser stolt fram sin spesialitet, modellfly i feil proporsjon som flyr ut av en ramme. Og folk synes JEG har spesielle interesser.

Dagen i dag (fredag) har gått med på å oppleve den japanske landsbygda. Dette var nytt av årets program, og i utprøvelsesfasen. Der synes jeg egentlig det bør forbli, for jeg anser ikke dagens opplevelser som noen stor suksess. Det viste seg at denne landsbyen var ekstremt liten og treg. Det tok nøyaktig to minutter å krysse hele plassen, og vi hadde fire timer på oss. Vi endte opp med å spille kort mesteparten av tiden, pluss at vi gutta tok en "matchotur" i skogen. Det var lite givende, og det mest spennende øyeblikket var da jeg fant en kneler. Fint var derimot badet de hadde der, og vi fikk dermed muligheten til å ta et ekte, japansk bad. Det innebærer omtrent det samme som om man skulle badet naken i et opphetet offentlig basseng i Norge, bare at gutter og jenter her var separert. Spesiell opplevelse dette, særlig i boblebadet hvor det var heller trangt om plassen. Hvis vi gutta ikke ble godt nok kjent etter seks uker på kangeroo Point er vi sannelig godt nok kjent nå.

Guttas matchotur. Stien var ikke mye å skryte av, og det var sannelig ikke omgivelsene heller. Men du verden, vi klarer sannelig å ha det gøy likevel.

I morgen tidlig reiser jeg til Kyoto, for å oppleve det gamle Japan. Det ser jeg frem i mot, med unntak av å stå opp halv syv i morgen, etter kveldens avslutningsmiddag på den lokale restauranten Otis (med ekte japansk musikk til, fremført av damen som "hjalp" oss på togstsjonen i Tokyo tidligere denne uken. Det var faktisk veldig fint).