De siste dagene

Nå går dagene, for aller første gang siden august, veldig sakte. Ikke fordi jeg hater Australia eller er drittlei av å være her, for det er faktisk ikke tilfellet. Det er kombinasjonen av at jeg VET jeg snart skal hjem - og ikke har noe mer nyttig å gjøre - og det at jeg selvfølgelig ser fram til å se igjen mitt kalde, kjære Norge.

Det har vært en mildt sagt spesiell periode nå etter New Zealand. Planen var i utgangspuktet å bo resten av oppholdet på Brisbane Backpackers i byen (West End, der ranet skjedde for noen uker siden), der jeg skrev mitt forrige innlegg fra. Reiselaget ble også endret, etter at Anniken ble syk, måtte utsette Thailand-besøket sitt og valgte å slå seg sammen med oss gutta (noe som vel var greit, siden vi brått hadde en grunn til å oppføre oss som mennesker). Men planen om å bo på dette hostellet i nesten to uker endret seg da vi målte romtemperaturen om natta til 32,4 grader.

Før jeg visste ordet av det hadde vi avbestilt resten av oppholdet, og vi var plutselig tilbake på Kangeroo Point. Vi ble veldig bortskjemte på den høye standarden dette stedet faktisk holder mens vi bodde der i seks uker, men etter det ene søppelstedet etter det andre den siste tiden var vi brått ikke så blaserte lenger. Å komme tilbake til Kangeroo Point virket nå som en velsignelse, og vi klarte virkelig å nyte oppholdet fullt ut denne gangen. Og det elendige internettet, som irriterte meg grønn forrige gang, valgte jeg denne gangen å la være å kjøpe. Istedet gikk jeg til MacDonalds, hvor jeg snyltet på deres gratis nett minst en time om dagen (snylting siden jeg ikke kjøpte noe av dem). En herlig og billig løsning.

Problemet med dette oppholdet var at det ikke kunne vare reisen ut. 25 november begynte cricket-sesongen. Av en eller annen merkverdig grunn strømmer det australske folk til arenaene for å se menn i teite drakter kaste en sprettball mot tre pinner, og det fikk prisene på leilighetene våre til å dobles (siden de ligger ved siden av Gabba Stadium). Derfor måtte vi finne en tredje løsning, og havnet dermed på stedet jeg nå sitter å skriver i fra - City Backpackers. Det er et helt ok sted, selv om jeg må tåle å sove i dobbeltseng med Ola (som stjeler dyna mi hver natt). Den største bonusen er at jeg har gratis trådløst nett her, så jeg slipper å bruke penger på det. Desverre er nettet treigt, som i resten av dette gudsforlatte landet, så det er et mareritt å laste opp bilder (ikke at jeg har så mange uansett for øyeblikket).

Aktiviteter blir det egentlig lite av om dagen, med unntak av en tur på stranda i ny og ne. Jeg har også sett to kinofilmer (New Moon og 2012, og vil ikke anbefale noen av dem, med mindre man leter etter en sovemedisin uten medikamenter). Ellers har det mest blitt med å ta et siste åndedrag av sjelen til Brisbane by, i den grad den eksisterer. At aktivitetsnivået er lite akkurat nå fikk jeg et godt eksempel på nå for litt siden, på en bytur med Haakon. Jeg foreslo å kjøpe frimerker på veien hjem, men han foreslo å vente med det til fredag, sånn at vi har noe å gjøre hver dag. You heard me.

Mandag 30. november går turen hjem mot Norge igjen, og fram til det skal jeg prøve å slikke så mye sol jeg kan, selv om jeg begynner å bli lei av å vandre rundt i over 30 varmegrader hver dag. Men å komme hjem uten brunfarge i det hele tatt nå ville bare vært for teit.

New Zealand!

Foerst; litt om det naa beroemte ranet. Ja, jeg ble ranet like foer jeg dro til New Zealand. Det skjedde paa Brisbane Backpackers, et hostell paa West End. Paa grunn av ulidelig hoeye temperaturer valgte vi aa sove med aapen verandadoer, noe som ikke burde vaere et problem siden rommet var i andre etasje. Men det viser seg at man ikke er trygg med fem gutter paa et rom i andre etasje i Brisbane. mens vi sov og koste oss kom en eller annen snik og listed seg inn paa rommet etter aa ha klatret opp verandaen. han tok lommeboka mi, saa den siste tiden har jeg levd paa a overfoere penger til andres kontoer. Det fungerer, men er utrolig irriterende. Heldigvis tok han (eller hun, jeg skla ikke fullstendig utelukke at det kan vaere en frekk kvinne, selv om vi alle er enige om at ninjaer er det mest sannsynlige) ikke kamera og data. Da hadde det rablet for meg. Ikke alle paa rommet var like heldige, saerlig Sindre ble rundstjaalet skikkelig. Men skurken blir trolig tatt, siden Sindres sekk naa er funnet med fingeravtrykk. der laa ogsaa noen ting fra lommeboka mi (bla sertifikatet), pluss rester av kredittkortene vaare (hvor dette ekle mennesket hadde klipt ut hodene vaare.. a message?)

Saa; New Zealand! jeg har akkurat kommet hjem etter seks flotte dager paa disse to, vakre oeyene. Vi begynte reisen i Christchurch, en by som ser ut som en gammel, engelsk sak. Nesten mer engelsk enn det du finner i England, noe som nesten var litt skremmende. Men mest merkbart med denne byen var hvor kaldt det var. Temperaturen der var nok mellom fem og ti grader, og det var ingen av oss kledd for. saa det ble en kald dag med sightseeing foer turen gikk videre mot Picton, som er helt nord paa soer-oeya. Der padlet vi kajak i ca 12 kilometer (bare for opplevelsens skyld) foer vi tok ferje til Wellington. Det er hovedstaden, og ligger paa soer-tippen av nord-oeya.

Det var her vi virkelig fikk problemer. Lite ante vi at det akkurat denne dagen var en VM-kvalifiseringskamp i fotball, noe som betydde at alle hoteller var utsolgt. Vi hadde, selvfoelgelig, ikke booket paa forhaand. derfor ble det, igjen i kaldt vaer, en leting etter noen som hadde litt ekstra plass. Paa det mest desperate (etter nettopp aa ha utelukket muligheten for aa sove i telt i en park) gikk jeg aa spurte folk om jeg kunne bo hos dem en natt. En temmelig absurd foelelse. Fire gamle mennesker, som var mitt stoerste haap, skulle desverre ikke bo i Wellington, men videre nordover. Det var en ren tilgfeldighet som gjorde at vi kom over et hostell i utkanten av byen som hadde plass, og vi fikk most to mann paa hvert rom. jeg fikk en seng, Torjus maatte noeye seg med gulvet.

I Wellington fikk vi ogsaa leid bilen vaar, etter mye om og men. Saa den ekte roadtrip'en vi hadde planlagt begynte i realiteten ikke foer etter et par dager. det var god stemning i denne 8-seteren, og vi cruiset braatt nordover i et langt hoeyere tempo enn hva vi hadde gjort mede buss. Foerste stopp var Tongariro, der jeg, Ola og Jonas gikk det som regnes som New Zealands svar paa besseggen. Siden ble det et nytt villmarkssted kalt Rotaroa. Her fikk vi tatt en naermere titt paa all den vulkanske aktiviteten som er paa oeya. Vi moette ogsaa igjen de gamle menneskene jeg spurte om jeg kunne bo hos tidligere paa reisen. de hadde vaert oppriktig bekymret paa vaare vegne, og ble overlykkelige over aa se at alt hadde loest seg. et hyggelig gjensyn, som viser hvor liten verden egentlig er.

Vi ble i Rotaroa i to dager, og avsluttet med en tur til Hobbiton. Ingrid i gruppa vaar er en hardcore Ringenes Herre-fan, saa dette ble obligatorisk. Videre kjoerte vi til Aucland, hvor flyet gikk fra. Alt i alt la vi bak oss en ganske imponerende distanse paa heller kort tid, og brukte skremmende lite penger i forhold til hva en slik tur KAN koste (riktignok ikke frivillig, jeg hadde satt av alt for lite penger til denne turen). Det viser bare at det beste i livet ikke noedvendigvis koster masse penger!

Bilder kommer, naar jeg faar tilgang til internett igjen;)

Neida, jeg er ikke doed...

... Jeg har bare hatt veldig ustabil tilgang paa internett den siste tiden, naa som hvetebroedsdagene paa Kangaroo Point er over. Naa sitter jeg paa pc'en til packpackerhotellet Brisbane Backpackers, som logisk nok ikke har norsk tastatur. Derfor kan jeg heller ikke skrive de artige bokstavene ae, oe og aa. Haha, det var jo lett aa forklare med dette tastaturet.

Tokyo fotografert fra et utkikkspunk. Lett aa forstaa hva jeg mener med stor, kaotisk by naar man ser dette. Men flott, for all del.

Det har skjedd usansynelig mye de siste to ukene, alt for mye til at jeg skal kunne forklare det. Derfor skal jeg proeve aa ta det i korte trekk. Etter Hiroshima ventet et todagers stopp i Kyoto, en flott by i gammeldags, japansk stil. Etter det begynte det virkelige eventyret, nemlig Tokyo. Det er ranket som verdens stoerste by (selv om mange nok vil si at Mexico City er stoerre, men jeg velger aa stole paa skoledagboka til Johannes) og er et fullstendig kaos. Umulig aa ikke bli sliten av aa reise rundt her. Mennesker overalt, stappfulle tog, mye tvilsom mat og fortsatt; INGEN kan engelsk.

Men likevel, du verden hvor fascinerende denne plassen faktisk er. Japanerne er ikke som europeere, og det baerer Tokyo tydelige spor av. Alt skal vaere soett eller barnslig, noe vi fikk oppleve paa den saakalte @homeCafe. Her har japsene kledd seg ut som franske maider, og gaar rudt og kaller deg "master". Maten du bestiller blir velsignet med en slags rar dans mens de former hendene sine som hjerter og peker paa maten. det er kanskje den saereste opplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Japanerne saa ut til aa elske det. Blant annet var det en japaner der som kom inn med et stort fotoalbum og tok et bilde av seg selv og en av maidene. Saa satt han det inn i albumet, som nesten var stappfullt av bilder av han og andre maider. En ekstremt saer virkelighetsflukt for rare datanerder som umulig kan foere noe godt med seg. Perverst, rett og slett...

Johannes poserer ved en plakat av @homeCafe. Desverre var det ikke lov aa ta bilder inne for aa fange galskapen. Men alle servitrisene saa faktisk ut som dette. Johannes' smil er faktisk ikke fake det heller.

Og som sagt, japanerne har en utrolig saer smak naar det gjelder mat. Dette merket jeg for foerste gang i Kyoto, da jeg ble servert et tradisjonelt, japansk maaltid paa hotellet. Jeg klarte, likt som de aller fleste, ikke aa spise saa alt for mye av det. Jeg skulle gjerne fortalt hva jeg ble servert, men jeg vet rett og slett ikke. det er det mest frustrerende med maten i Jpana; jeg visste nesten aldri hva det var jeg puttet i munnen. Og kjaere venner, det er ingen god foelelse. Det samme ble bekreftet i Tokyo, saerlig paa isbutikken. Et stort kjoepesenter i Tokyo har nemlig et enormt omraade der det selges is, i maaange forskjellige smaker. I tillegg til de vanlige som sjokolade og pistasje kunne man finne oel, haifinnesuppe og min personlige versting; blekksprutblekk. Sykt, rett og slett.

Oppholdet i Japan virker utrolig kort naar jeg naa ser tilbake paa det, tiden gikk unna som bare det. Nesten litt trist, siden alt gikk i ett saapass fort at jeg nesten aldri fikk tid til aa suge inn inntrykket og oppfatte at jeg faktisk var i Japan. 7. november gikk turen videre til Cairns i Australia, en by som ligger lengre nord enn Brisbane. Ergo ligger det naermere ekvator og har et ganske fuktig klima. Det merket vi raskt, ikke bare paa grunn av den syke luftfuktigheten, men ogsaa pga eksistensen til regnskoger. Disse fikk vi naturligvis sett paa, men likevel var det snorkling paa Great Barrier Reef som var det store hoeydepunktet. Jeg trodde det skulle vaere i et inngjerdet omraade, men det var det faktisk ikke. Det var kanskje den beste opplevelsen saa lang paa A/A-studiet. Paa et tidspunkt svoemte jeg rundt med en blaa/groenn fisk som var like stor som meg. Fantastisk.

Jeg og Anniken fant Lycra-draktene vaare utrolig artige, saerlig siden min hadde et lite hull paa hodet som haaret mitt stakk ut av. Draktene saa fullstendig idiotiske ut, men beskyttet 100% mot maneter, som var det viktigste. Noen av manetene ved dette revet kan drepe et menneske paa ikke mange minuttene.

Naa er jeg tilbake i Brisbane, hvor jeg, som nevnt tidligere, bor paa et backpackerhotell. Heldigvis er standarden paa dette noe bedre enn standarden paa Funk House i Sydney, saa dette kan vi absolutt leve med. Naa er gruppa paa 30 for foerste gang splittet opp, og vi er naa paa egenhaand. Jeg bor likevel sammen med gutta fortsatt, Johannes, cage, Sindre og Ola. Tilvaerelsen kommer ikke til aa vaere lenge riktignok. Allerede om to dager drar jeg videre til New Zealand, noe jeg ser fram til. Etter det kommer jeg til aa bo paa det samme hotellet jeg sitter aa skirver blogginnlegg paa naa.

Tiden jeg har kjoept er snart ute, saa hvis det er noen grove skrivefeil her skal dere vite at jeg ikke hadde tid til aa se over. Dette minner meg om aa skrive for f-b med noen faa minutter til deadline. Selv paa en reise som dette faar jeg journalistassosiasjoner. Skremmende.

Det daglige livet i Japan

Tiden her i Hiroshima har gått nesten skremmende fort. Jeg så på fire netter på vårt flotte hotell som en halv evighet, men nå på min siste natt her er det slettes ikke den følelsen jeg sitter igjen med. Vi har blitt introdusert for hverdagslivet i Japan, som er målet med nettopp denne delen av reisen. Kyoto skal vise oss det gamle Japan, men Tokyo, naturlig nok, skal vise oss det moderne Japan.

Jentene har tatt på seg kimono, mens Jonas i forgrunnen demonstrerer hvordan en ekte samurai skal oppføre seg. Synd tiden der man lette etter statister til Kill Bill er over.

Tirsdag ble vi lært opp i forskjellige ting som er typisk for Japan, som oregami (brette papir til fugler, en kunst som er i ferd med å gå noe ut på dato), drikking av grønn te kombinert med konsumering av en illesmakende liten kake (som skapte en ond sirkel av dårlig smak; man prøvde å skylle ned den ene dårlige smaken med den andre, uten at man noen gang fikk den vekk) og prøving av kimono, japsenes bunad. Gutta fikk drakter som minnet litt om en samurai, med sverd og hele pakka. På kvelden arrangerte Lappy Club (en frivillig organisasjon som av en eller annen grunn tar vare på internasjonale studenter, trolig for å lære engelsk bedre) en fest for oss, noe bød på god mat, pinlige sangfremførelser og dans jeg aldri trodde jeg kom til å danse.

Ordet pinlig får en helt ny mening etter at "Mr. Lappy" (lederen av organisasjonen med det klingende navnet) dro en sang for oss. Legg særlig merke til Haakons engasjerende sittestilling og vinflasken til høyre som indikerer at mer enn bare godt humør var inne i bildet.
Jeg og look-alike'en til Ugly Betty på middagen til Lappy Club. Hun satt rett over meg og kunne ganske mye engelsk etter et besøk på New Zealand.

Torsdag bød på flere interessante innsyn i det dagligdagse Japan. Det startet riktignok relativt spesielt. Vi dro for å besøke et gammelt tempel på en øy utenfor Hiroshima. Det har blitt kåret til Japans tredje vakreste sted, og er en stor turistattraksjon. Derfor vil jeg påstå at det hadde svært lite å gjøre med det dagligdagse Japan, siden det var flere vestlige turister der enn noe annet sted jeg har sett i dette rare landet. Men til slutt fant jeg og de jeg vandret hvileløst rundt sammen med en bortgjemt café på den delen av øya som er bebodd. Her møtte vi en utrolig hyggelig japansk gjeng. Den ene, Tochimoto, eide caféen, og spanderte det ene og det andre på oss (blant annet den samme vonde kaken vi ble lært opp til å spise dagen før, som han fikk levert på døren av et slags postbud spesielt for oss). Stamgjestene hans var også hyggelige, men kunne desverre lite engelsk. Likevel viste de interesse, og ville gjerne høre om norske temperaturer, så lenge vi hadde en tolk. Tochimoto ble til slutt veldig glad i meg, og gav meg etterhvert kortet sitt med telefonnummer og mail så jeg kunne kontake han og bo hos han neste gang jeg var i Hiroshima. En interessant opplevelse.

Gjengen på vei opp de trange gatene på øya jeg ikke husker navnet på, ganske nærme den flotte caféen vi til slutt havnet på. Her var det ikke en eneste turist, og det føltes bra.

Kvelden ble like interessant, for da skulle jeg og Johannes på middag hos en vanlig, japansk familie, en del av opplegget til høgskulen. Dette hadde vi gruet oss veldig til, siden folk i japan har et fascinerende lavt kunnskapsnivå når det kommer til engelsk. Vel forberedt på at dette kunne bli superpinlig ble vi møtt av en jovial forsker som nesten kunne mer engelsk enn oss. Nori Nakamura jobber med stråleforskning (og passer derfor flott inn i Hiroshima) og var lett å komunisere med. Hva den mannen ikke kunne. Kona hans Ruri var desverre litt mer ukomfortabel med språket, men virket også som en hyggelig person. Maten var god (utrolig nok, også her var jeg passe nervøs) og samtalen fløt fint. Nori var egentlig fornøyd så lenge han fikk vist oss modellflyene sine. Og det fikk han. Mange ganger.

Nori viser stolt fram sin spesialitet, modellfly i feil proporsjon som flyr ut av en ramme. Og folk synes JEG har spesielle interesser.

Dagen i dag (fredag) har gått med på å oppleve den japanske landsbygda. Dette var nytt av årets program, og i utprøvelsesfasen. Der synes jeg egentlig det bør forbli, for jeg anser ikke dagens opplevelser som noen stor suksess. Det viste seg at denne landsbyen var ekstremt liten og treg. Det tok nøyaktig to minutter å krysse hele plassen, og vi hadde fire timer på oss. Vi endte opp med å spille kort mesteparten av tiden, pluss at vi gutta tok en "matchotur" i skogen. Det var lite givende, og det mest spennende øyeblikket var da jeg fant en kneler. Fint var derimot badet de hadde der, og vi fikk dermed muligheten til å ta et ekte, japansk bad. Det innebærer omtrent det samme som om man skulle badet naken i et opphetet offentlig basseng i Norge, bare at gutter og jenter her var separert. Spesiell opplevelse dette, særlig i boblebadet hvor det var heller trangt om plassen. Hvis vi gutta ikke ble godt nok kjent etter seks uker på kangeroo Point er vi sannelig godt nok kjent nå.

Guttas matchotur. Stien var ikke mye å skryte av, og det var sannelig ikke omgivelsene heller. Men du verden, vi klarer sannelig å ha det gøy likevel.

I morgen tidlig reiser jeg til Kyoto, for å oppleve det gamle Japan. Det ser jeg frem i mot, med unntak av å stå opp halv syv i morgen, etter kveldens avslutningsmiddag på den lokale restauranten Otis (med ekte japansk musikk til, fremført av damen som "hjalp" oss på togstsjonen i Tokyo tidligere denne uken. Det var faktisk veldig fint).

Hiroshima!

Sindre og meg ved Domen i Hiroshima, det eneste som i dag er igjen etter atombombingen i 1945.

Kangeroo Point er forlatt en gang for alle, og Japan har tatt i mot meg og resten av reisefølget med åpne armer. I skrivende stund sitter jeg på mitt flotte hotellrom iført et eller annet sært, japansk hotellantrekk med superraskt, gratis internett. For en start, jeg elsker Japan allerede!

Avreise til Japan var 06.00 på mandag, altså relativt tidlig. Jeg valgte å døgne for å få med meg nattens sportslige begivenheter, uten at det endte spesielt heldig for min del. Så dødstrøtt og sur satt jeg meg på bussen med en småmelankolsk Sindre som nettopp hadde sagt hadet til kjæresten Tina (som har vært på besøk). Busspartneren passet meg bra.

Å fly til Japan skal, på papiret, ta 8 1/2 time. Det skulle vise seg å ta litt lenger for vår del, siden det var et fryktelig uvær over Tokyo. Vi er en gjeng med pyser når det kommer til det å fly, ganske så mange misliker denne transportmiddelet mer enn middels sterkt, meg selv inkludert. Derfor var vi ikke veldig høye i hatten da vi skulle lande i dette uværet. Kaptein Honda ga oss beskjed om at det kom til å bli litt turbulens, men det ble likevel verre enn vi ventet. Tydeligvis ble det verre enn Kaptein Honda ventet også, for to ganger måtte han avbryte landing og sette full gass oppover igjen, tross at bakken føltes meget nære. Mer rolige ble vi ikke av at flyvertinnene hørtes ut som ex pornostjerner, for de hvisket så sinnsykt sensuelt inn i mikrofonen. Jeg satt i en lenke på fem der alle holdt hverandre intenst i hendene, og både jeg og Anniken hadde relativt tydelige klemmemerker på hendene etterpå. Skremmende saker å være i lufta. Vi kom ned på tredje forsøk, og kaptein Honda fikk opplaus.

Fontenen ved Fredssenteret i Hiroshima, med pent, rosa lys i bakgrunnen.

Vår første dag i Japan var ganske kort, siden vi ankom relativt sent. Vi brukte mesteparten av tiden på å skaffe billett til toget vi skulle ta neste dag, uten at vi fikk det til (derfor måtte vi ordne det neste morgen, noe som resulterte i at vi måtte opp 06.00). Litt middag ble det også, men til skrubbsultne nordmenns skuffelse viser det seg at japanerne spiser sykt lite. Middagen jeg fikk ville neppe mettet en norsk femåring, og dermed ikke meg heller. Trøsten var at jeg fikk en utrolig god natts søvn på et herlig hotell, etter at jeg dyttet i meg en pakke kjeks jeg fant på seven elleven (den eneste artikkelen jeg skjønte hva var, pluss en lakrispastill som viste seg å være mint).

Høyhastighetstoget som tok oss fra Tokyo til Hiroshima, med svært varierende grad av våkenhet.

I dag har vi tatt tog tilsvarende en distanse Oslo - Bodø, og det har ikke tatt mer enn fire-fem timer. Ganske fascinerende, særlig med tanke på at jernbanen er fra sent på 1960-tallet. Igjen viser det bare Norges udugelighet når det gjelder infrastruktur (håper du leser dette, Jens Stoltenberg, selv om jeg tviler sterkt på at du er en følger av Mathias På Reisefot). Så på formiddagen ankom vi Hiroshima, og har brukt denne dagen på å utforske fredssenteret. Naturlig nok er det atomkatastrofen som står i sentrum på dette senteret, og jeg har aldri vært mer i mot atomvåpen enn etter et besøk på dette stedet, hvor man ser rester av klær, flasker, hud og hår fra bombingen, pluss noen virkelig forstyrrende bilder. Flott var også foredraget vi fikk av en av de overlevne fra katastrofen.

Den overlevne, med et kart over Hiroshima og hvor de verste skadene ble gjort. For de spesielt interesserte kan jeg si at hun oppholdt seg nede til høyre på den mørkerøde greia. Hun er forresten 77 år nå. Holder seg godt, men kan ikke engelsk, likt som resten av dette merkelige landet.

Nå skal jeg være her i Hiroshima noen dager, før vi tar turen til Kyoto. Regner med at det kommer et nytt innlegg innen den tid, siden vi har et ganske så tett og interessant program de neste dagene!

Sydney, del 2

Et bilde fra toppen av tårnet på Sydney Harbour Bridge, utover mot Sydney Opera House.

Del to av Sydney starter på mandag, da det var tid for den mest harry delen av turen, nemlig besøket vårt til det som er best kjent som Summer Bay (eller noe), stranda fra Home and Away. Man kan jo spørre seg hva som foregikk oppi hodet mitt da jeg tenkte det var en god idé å sette seg på en buss i en og en halv time for å komme til en strand sett i en såpeserie som jeg ikke en gang liker. Jeg kan forsikre alle om at dette utelukkende var gruppepress og ingenting annet. Det var en dag med Home and Away eller sitte alene i Sydney hele dagen, noe som ikke fristet i det hele tatt.

Sammen med en del jenter som hadde dette som et av turens høydepunkter kunne selv jeg, med min blennende likegyldighet til opplegget, føle antiklimakset hardt på kroppen da vi ankom. For denne berømte plassen var virkelig ikke noe mer enn en strand og en kafé (som slettes ikke lignet på den fra tv-skjermen). Man kunne riktignok få kjøpt en caps med Home and Away-logo på, men bortsett fra det minnet lite om en filmlocation. Det var mer Away enn Home, for å si det sånn.

Meg på stranda som alle forbinder med en av vår tids teiteste såpeserier.

Likevel ble det en hyggelig og interessant affære, siden Lotte hadde bursdag. Anniken og Malene hadde ordnet tidenes største muffins til henne, som mettet samtlige i gruppen vår uten problemer. I mangel på ekte skuespillere bestemte vi oss i stedet for å ta saken i egne hender, og spilte inn vår egen episode med bursdagsbarnet Lottes eget kamera. Igjen endte jeg opp med rollen som homofil (jeg får alltid det eller jente av en eller annen grunn), men det var greit. Rollen min het bare "gay friend", så det var ikke store greiene (selv om jeg fikk løpe etter Don da han ville begå selvmord etter å ha mistet sin store kjærlighet. Kvalitetsproduksjon dette her).

På kvelden er det verdt å nevne at vi var på IMAX Sydney, som har verdens største kinoskjerm. 3D-film viste seg riktignok å ikke helt være noe for oss, kanskje mer for den yngre garde. For all del, det var fantastisk grafikk osv, men historien var tynnere enn den nye regjeringen, og da blir opplevelsen relativt mangelfull likevel. Hjemturen var mer underholdene, med tidenes dårligste taxisjåfør. Ikke kunne han gatenavna i Sydney, ikke kunne han engelsk og ikke kunne han geografi. Vi brukte hele den 15 minutter lange turen på å forklare denne forvirrede asiaten at man ikke trengte visa for å komme til England og Sverige, pluss hvor mange dollar man må betale for en kopp te i Norge. Herregud, for et virrvarr.

Tirsdag var hjemreisedag, men for å få den billigste flybilletten gikk ikke flyet før halv ti på kvelden. Derfor bestemte vi oss for å dra på en liten opplevelse i bushen denne dagen. Bare snaue to timer utenfor Sydney ligger nemlig Blue Mountains, et naturreservat med storslått australsk natur. Særlig mange av oss var det ikke, siden det innebar å stå opp klokka seks på morgenen, men jeg, Ola, Jonas, Joe, Cage, Malene og Anniken hadde en strålende dag. Vi fikk se ville kengeruer, den berømte fjellformasjonen "de tre søstre", tatt verdens bratteste tog og gått over 1000 trappetrinn (hvis man legger sammen opp og ned). Vi fikk også tatt noen flotte bilder av horisoneten. Veldig flott!

Utsikten utover Blue Mountains. Veldig vilt, med unntak av rekkverket i forgrunnen. Den store forskjellen på Norge og Australia, Besseggen kunne aldri hatt rekkverk. For et pyseland...

Reisen tilbake til Brisbane gikk relativt uproblematisk for seg, med unntak av at jeg glemte boka mi på flyet. Jeg kom på dette da jeg hadde gått to skritt utenfor flyet, og spurte pent om å få gå inn igjen. Dama jeg spurte ble på kanten til agressiv, og nektet meg å gå tilbake. Tydeligvis blir man terrorist eller selvantennende så fort man puster inn lufta utenfor flyet, så hun måtte få noen inne på flyet til å hente den for meg. Jeg ble ikke stor mer fornøyd da denne irriterende damen lo av at det var en dinosaurbok.

Nå venter de siste dagene før reisen til Japan. Vi drar tidlig mandag morgen, og jeg regner med å måtte døgne fra søndag til mandag, siden FFK-Molde ble flyttet til hovedkamp og dermed senere på kvelden. Altså blir det en tøff start på mitt eventyr i Japan, men jeg regner med at jeg kommer til hektene igjen rimelig kjapt.

Regner med å få lagt ut litt underveis i Japan!

Sydney, del 1

Nok et lite eventyr er over for min del og jeg er tilbake fra Sydney. Oppholdet har vært aldeles fantastisk, og jeg må si at jeg på forhånd undervurderte Sydneys potensial. Første dag i Sydney ble en ren "bli-kjent-dag", hvor vi gikk rundt i byen og så oss om, pluss den obligatoriske photoshooten ved Sydney Opera House.

At det var greit å tilbringe mesteparten av tiden i selve byen er lett å forstå så fort man ser et bilde av hvor vi bodde. Siden prisen var så ekstremt lav som den var forventet jeg lite av hotellet vårt "Funk House", men jeg ble likevel tatt litt på senga av standarden. Det eneste navnet som var mindre lovende enn Sugar Shack var nettopp Funk House. Og Funk var det vi fikk, for lite kan vel beskrive stedet bedre enn ordet "jalla". Alle dørene var malt i ett eller annet sært tegneserieinspirert motiv (for eksempel en Harry Potter med sinte øyne og sigar i munnen), gangene var malt i skrikende og grelle farger, og det samme kan sies om den såkalte spisesalen.

Jeg vil ikke påstå at rommene var særlig lukseriøse heller. Vårt firemannsrom bestod av to køyesenger, en søplebøtte og noen hyller. Ved to anledninger ble det observert kakerlakker, og noen på de andre rommene våknet opp med loppebitt. Senga var dekorert med en pute som dog var bedre enn den harde på Kangeroo Point, mens dynen ble forenklet til et fleecepledd kombinert med en slags gardin. Det var to felles doer og tre dusjer for hver etasje. Den ene gangen jeg satt på do kom det en eller annen gal backpacker inn og begynte med ymse aktiviteter på doen ved siden av, og fylte opp et allerede dårlig inntrykk av hotellet og dets gjester. Det var veldig lytt, og lydene fra vårt mildt sagt tvilsomme nabolag strømmet lett inn. Kings Cross er, fant jeg ut i ettertid, kjent som Australias farligste gate. Det er kjent som Sydneys hore- og homsestrøk, og ved en anledning ble to mennesker fraktet livløse vekk fra gata vår mens et titalls politimenn fløy rundt. Det virket som alle byoriginalene holdt til her, alt fra dama i Bjørn Dæhlies kondomdress til Hippie/dame/mannen med langt rød-rosa hår og bånd. Spesiell opplevelse å bo her, og skjeldent har jeg vært mer happy for å komme tilbake til siviliserte forholdt.

Men lite gjorde dette så lenge vi fikk nyte byen fullt ut, og det var tross alt enda en unnskyldning for å tilbringe mest mulig tid ute i det fine været, samme hvor sliten man enn måtte være i beina etter å ha trasket rundt en seks, syv timer. Blant høydepunktene den andre dagen var turen opp til Sydney Harbour Bridge, som er verdens nest største bro av sitt slag. Utkikkstårnet var 89 meter høyt, og gav en utrolig utsikt over hele Sydneys havn. Like flott var utsikten senere på dagen, da jeg, Jonas, Mari N og Ingrid S tok en ferje ut i havna og fikk noen virkelig fantastiske bilder av Sydney i solnedgang. Magisk.

Fredag fikk vi også oppleve litt av Sydneys uteliv, noe som også var en intressant affære, om ikke helt i min gate. personlig synes jeg en klubb er en klubb samme hvilket land man er i, og denne nattklubben i Sydney gav meg ikke veldig mye mer utbytte enn hva Rokken ville gjort i Norge. Følgelig ble det en tidlig kveld på lørdag, og Jonas mente at "bare homser ikke går ut på sin eneste natt i Sydney i livet". Så brått har jeg blitt homo også, nok en av de interessante vendingene livet kan føre med seg når man er i en storby. Hvis å være homo er å ikke være ute to netter på rad, pluss å trenge litt søvn etter å ha trasket rundt i en by med 4 millioner innbyggere i syv timer tre dager på rad, så greit, så får jeg vel være homo da.

Les mer om Sydney-turen i del to, sjekk innom mathiaslunde.blogspot.com om et par dager!

BTW - igjen har det fantastiske nettet på Kangeroo Point sveket meg, og heller ikke denne gang er det mulig å få lagt ut bilder. Satser på at dette bedrer seg og at jeg får lagt ut noen bilder til del 2!