De siste dagene

Nå går dagene, for aller første gang siden august, veldig sakte. Ikke fordi jeg hater Australia eller er drittlei av å være her, for det er faktisk ikke tilfellet. Det er kombinasjonen av at jeg VET jeg snart skal hjem - og ikke har noe mer nyttig å gjøre - og det at jeg selvfølgelig ser fram til å se igjen mitt kalde, kjære Norge.

Det har vært en mildt sagt spesiell periode nå etter New Zealand. Planen var i utgangspuktet å bo resten av oppholdet på Brisbane Backpackers i byen (West End, der ranet skjedde for noen uker siden), der jeg skrev mitt forrige innlegg fra. Reiselaget ble også endret, etter at Anniken ble syk, måtte utsette Thailand-besøket sitt og valgte å slå seg sammen med oss gutta (noe som vel var greit, siden vi brått hadde en grunn til å oppføre oss som mennesker). Men planen om å bo på dette hostellet i nesten to uker endret seg da vi målte romtemperaturen om natta til 32,4 grader.

Før jeg visste ordet av det hadde vi avbestilt resten av oppholdet, og vi var plutselig tilbake på Kangeroo Point. Vi ble veldig bortskjemte på den høye standarden dette stedet faktisk holder mens vi bodde der i seks uker, men etter det ene søppelstedet etter det andre den siste tiden var vi brått ikke så blaserte lenger. Å komme tilbake til Kangeroo Point virket nå som en velsignelse, og vi klarte virkelig å nyte oppholdet fullt ut denne gangen. Og det elendige internettet, som irriterte meg grønn forrige gang, valgte jeg denne gangen å la være å kjøpe. Istedet gikk jeg til MacDonalds, hvor jeg snyltet på deres gratis nett minst en time om dagen (snylting siden jeg ikke kjøpte noe av dem). En herlig og billig løsning.

Problemet med dette oppholdet var at det ikke kunne vare reisen ut. 25 november begynte cricket-sesongen. Av en eller annen merkverdig grunn strømmer det australske folk til arenaene for å se menn i teite drakter kaste en sprettball mot tre pinner, og det fikk prisene på leilighetene våre til å dobles (siden de ligger ved siden av Gabba Stadium). Derfor måtte vi finne en tredje løsning, og havnet dermed på stedet jeg nå sitter å skriver i fra - City Backpackers. Det er et helt ok sted, selv om jeg må tåle å sove i dobbeltseng med Ola (som stjeler dyna mi hver natt). Den største bonusen er at jeg har gratis trådløst nett her, så jeg slipper å bruke penger på det. Desverre er nettet treigt, som i resten av dette gudsforlatte landet, så det er et mareritt å laste opp bilder (ikke at jeg har så mange uansett for øyeblikket).

Aktiviteter blir det egentlig lite av om dagen, med unntak av en tur på stranda i ny og ne. Jeg har også sett to kinofilmer (New Moon og 2012, og vil ikke anbefale noen av dem, med mindre man leter etter en sovemedisin uten medikamenter). Ellers har det mest blitt med å ta et siste åndedrag av sjelen til Brisbane by, i den grad den eksisterer. At aktivitetsnivået er lite akkurat nå fikk jeg et godt eksempel på nå for litt siden, på en bytur med Haakon. Jeg foreslo å kjøpe frimerker på veien hjem, men han foreslo å vente med det til fredag, sånn at vi har noe å gjøre hver dag. You heard me.

Mandag 30. november går turen hjem mot Norge igjen, og fram til det skal jeg prøve å slikke så mye sol jeg kan, selv om jeg begynner å bli lei av å vandre rundt i over 30 varmegrader hver dag. Men å komme hjem uten brunfarge i det hele tatt nå ville bare vært for teit.

New Zealand!

Foerst; litt om det naa beroemte ranet. Ja, jeg ble ranet like foer jeg dro til New Zealand. Det skjedde paa Brisbane Backpackers, et hostell paa West End. Paa grunn av ulidelig hoeye temperaturer valgte vi aa sove med aapen verandadoer, noe som ikke burde vaere et problem siden rommet var i andre etasje. Men det viser seg at man ikke er trygg med fem gutter paa et rom i andre etasje i Brisbane. mens vi sov og koste oss kom en eller annen snik og listed seg inn paa rommet etter aa ha klatret opp verandaen. han tok lommeboka mi, saa den siste tiden har jeg levd paa a overfoere penger til andres kontoer. Det fungerer, men er utrolig irriterende. Heldigvis tok han (eller hun, jeg skla ikke fullstendig utelukke at det kan vaere en frekk kvinne, selv om vi alle er enige om at ninjaer er det mest sannsynlige) ikke kamera og data. Da hadde det rablet for meg. Ikke alle paa rommet var like heldige, saerlig Sindre ble rundstjaalet skikkelig. Men skurken blir trolig tatt, siden Sindres sekk naa er funnet med fingeravtrykk. der laa ogsaa noen ting fra lommeboka mi (bla sertifikatet), pluss rester av kredittkortene vaare (hvor dette ekle mennesket hadde klipt ut hodene vaare.. a message?)

Saa; New Zealand! jeg har akkurat kommet hjem etter seks flotte dager paa disse to, vakre oeyene. Vi begynte reisen i Christchurch, en by som ser ut som en gammel, engelsk sak. Nesten mer engelsk enn det du finner i England, noe som nesten var litt skremmende. Men mest merkbart med denne byen var hvor kaldt det var. Temperaturen der var nok mellom fem og ti grader, og det var ingen av oss kledd for. saa det ble en kald dag med sightseeing foer turen gikk videre mot Picton, som er helt nord paa soer-oeya. Der padlet vi kajak i ca 12 kilometer (bare for opplevelsens skyld) foer vi tok ferje til Wellington. Det er hovedstaden, og ligger paa soer-tippen av nord-oeya.

Det var her vi virkelig fikk problemer. Lite ante vi at det akkurat denne dagen var en VM-kvalifiseringskamp i fotball, noe som betydde at alle hoteller var utsolgt. Vi hadde, selvfoelgelig, ikke booket paa forhaand. derfor ble det, igjen i kaldt vaer, en leting etter noen som hadde litt ekstra plass. Paa det mest desperate (etter nettopp aa ha utelukket muligheten for aa sove i telt i en park) gikk jeg aa spurte folk om jeg kunne bo hos dem en natt. En temmelig absurd foelelse. Fire gamle mennesker, som var mitt stoerste haap, skulle desverre ikke bo i Wellington, men videre nordover. Det var en ren tilgfeldighet som gjorde at vi kom over et hostell i utkanten av byen som hadde plass, og vi fikk most to mann paa hvert rom. jeg fikk en seng, Torjus maatte noeye seg med gulvet.

I Wellington fikk vi ogsaa leid bilen vaar, etter mye om og men. Saa den ekte roadtrip'en vi hadde planlagt begynte i realiteten ikke foer etter et par dager. det var god stemning i denne 8-seteren, og vi cruiset braatt nordover i et langt hoeyere tempo enn hva vi hadde gjort mede buss. Foerste stopp var Tongariro, der jeg, Ola og Jonas gikk det som regnes som New Zealands svar paa besseggen. Siden ble det et nytt villmarkssted kalt Rotaroa. Her fikk vi tatt en naermere titt paa all den vulkanske aktiviteten som er paa oeya. Vi moette ogsaa igjen de gamle menneskene jeg spurte om jeg kunne bo hos tidligere paa reisen. de hadde vaert oppriktig bekymret paa vaare vegne, og ble overlykkelige over aa se at alt hadde loest seg. et hyggelig gjensyn, som viser hvor liten verden egentlig er.

Vi ble i Rotaroa i to dager, og avsluttet med en tur til Hobbiton. Ingrid i gruppa vaar er en hardcore Ringenes Herre-fan, saa dette ble obligatorisk. Videre kjoerte vi til Aucland, hvor flyet gikk fra. Alt i alt la vi bak oss en ganske imponerende distanse paa heller kort tid, og brukte skremmende lite penger i forhold til hva en slik tur KAN koste (riktignok ikke frivillig, jeg hadde satt av alt for lite penger til denne turen). Det viser bare at det beste i livet ikke noedvendigvis koster masse penger!

Bilder kommer, naar jeg faar tilgang til internett igjen;)

Neida, jeg er ikke doed...

... Jeg har bare hatt veldig ustabil tilgang paa internett den siste tiden, naa som hvetebroedsdagene paa Kangaroo Point er over. Naa sitter jeg paa pc'en til packpackerhotellet Brisbane Backpackers, som logisk nok ikke har norsk tastatur. Derfor kan jeg heller ikke skrive de artige bokstavene ae, oe og aa. Haha, det var jo lett aa forklare med dette tastaturet.

Tokyo fotografert fra et utkikkspunk. Lett aa forstaa hva jeg mener med stor, kaotisk by naar man ser dette. Men flott, for all del.

Det har skjedd usansynelig mye de siste to ukene, alt for mye til at jeg skal kunne forklare det. Derfor skal jeg proeve aa ta det i korte trekk. Etter Hiroshima ventet et todagers stopp i Kyoto, en flott by i gammeldags, japansk stil. Etter det begynte det virkelige eventyret, nemlig Tokyo. Det er ranket som verdens stoerste by (selv om mange nok vil si at Mexico City er stoerre, men jeg velger aa stole paa skoledagboka til Johannes) og er et fullstendig kaos. Umulig aa ikke bli sliten av aa reise rundt her. Mennesker overalt, stappfulle tog, mye tvilsom mat og fortsatt; INGEN kan engelsk.

Men likevel, du verden hvor fascinerende denne plassen faktisk er. Japanerne er ikke som europeere, og det baerer Tokyo tydelige spor av. Alt skal vaere soett eller barnslig, noe vi fikk oppleve paa den saakalte @homeCafe. Her har japsene kledd seg ut som franske maider, og gaar rudt og kaller deg "master". Maten du bestiller blir velsignet med en slags rar dans mens de former hendene sine som hjerter og peker paa maten. det er kanskje den saereste opplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Japanerne saa ut til aa elske det. Blant annet var det en japaner der som kom inn med et stort fotoalbum og tok et bilde av seg selv og en av maidene. Saa satt han det inn i albumet, som nesten var stappfullt av bilder av han og andre maider. En ekstremt saer virkelighetsflukt for rare datanerder som umulig kan foere noe godt med seg. Perverst, rett og slett...

Johannes poserer ved en plakat av @homeCafe. Desverre var det ikke lov aa ta bilder inne for aa fange galskapen. Men alle servitrisene saa faktisk ut som dette. Johannes' smil er faktisk ikke fake det heller.

Og som sagt, japanerne har en utrolig saer smak naar det gjelder mat. Dette merket jeg for foerste gang i Kyoto, da jeg ble servert et tradisjonelt, japansk maaltid paa hotellet. Jeg klarte, likt som de aller fleste, ikke aa spise saa alt for mye av det. Jeg skulle gjerne fortalt hva jeg ble servert, men jeg vet rett og slett ikke. det er det mest frustrerende med maten i Jpana; jeg visste nesten aldri hva det var jeg puttet i munnen. Og kjaere venner, det er ingen god foelelse. Det samme ble bekreftet i Tokyo, saerlig paa isbutikken. Et stort kjoepesenter i Tokyo har nemlig et enormt omraade der det selges is, i maaange forskjellige smaker. I tillegg til de vanlige som sjokolade og pistasje kunne man finne oel, haifinnesuppe og min personlige versting; blekksprutblekk. Sykt, rett og slett.

Oppholdet i Japan virker utrolig kort naar jeg naa ser tilbake paa det, tiden gikk unna som bare det. Nesten litt trist, siden alt gikk i ett saapass fort at jeg nesten aldri fikk tid til aa suge inn inntrykket og oppfatte at jeg faktisk var i Japan. 7. november gikk turen videre til Cairns i Australia, en by som ligger lengre nord enn Brisbane. Ergo ligger det naermere ekvator og har et ganske fuktig klima. Det merket vi raskt, ikke bare paa grunn av den syke luftfuktigheten, men ogsaa pga eksistensen til regnskoger. Disse fikk vi naturligvis sett paa, men likevel var det snorkling paa Great Barrier Reef som var det store hoeydepunktet. Jeg trodde det skulle vaere i et inngjerdet omraade, men det var det faktisk ikke. Det var kanskje den beste opplevelsen saa lang paa A/A-studiet. Paa et tidspunkt svoemte jeg rundt med en blaa/groenn fisk som var like stor som meg. Fantastisk.

Jeg og Anniken fant Lycra-draktene vaare utrolig artige, saerlig siden min hadde et lite hull paa hodet som haaret mitt stakk ut av. Draktene saa fullstendig idiotiske ut, men beskyttet 100% mot maneter, som var det viktigste. Noen av manetene ved dette revet kan drepe et menneske paa ikke mange minuttene.

Naa er jeg tilbake i Brisbane, hvor jeg, som nevnt tidligere, bor paa et backpackerhotell. Heldigvis er standarden paa dette noe bedre enn standarden paa Funk House i Sydney, saa dette kan vi absolutt leve med. Naa er gruppa paa 30 for foerste gang splittet opp, og vi er naa paa egenhaand. Jeg bor likevel sammen med gutta fortsatt, Johannes, cage, Sindre og Ola. Tilvaerelsen kommer ikke til aa vaere lenge riktignok. Allerede om to dager drar jeg videre til New Zealand, noe jeg ser fram til. Etter det kommer jeg til aa bo paa det samme hotellet jeg sitter aa skirver blogginnlegg paa naa.

Tiden jeg har kjoept er snart ute, saa hvis det er noen grove skrivefeil her skal dere vite at jeg ikke hadde tid til aa se over. Dette minner meg om aa skrive for f-b med noen faa minutter til deadline. Selv paa en reise som dette faar jeg journalistassosiasjoner. Skremmende.

Det daglige livet i Japan

Tiden her i Hiroshima har gått nesten skremmende fort. Jeg så på fire netter på vårt flotte hotell som en halv evighet, men nå på min siste natt her er det slettes ikke den følelsen jeg sitter igjen med. Vi har blitt introdusert for hverdagslivet i Japan, som er målet med nettopp denne delen av reisen. Kyoto skal vise oss det gamle Japan, men Tokyo, naturlig nok, skal vise oss det moderne Japan.

Jentene har tatt på seg kimono, mens Jonas i forgrunnen demonstrerer hvordan en ekte samurai skal oppføre seg. Synd tiden der man lette etter statister til Kill Bill er over.

Tirsdag ble vi lært opp i forskjellige ting som er typisk for Japan, som oregami (brette papir til fugler, en kunst som er i ferd med å gå noe ut på dato), drikking av grønn te kombinert med konsumering av en illesmakende liten kake (som skapte en ond sirkel av dårlig smak; man prøvde å skylle ned den ene dårlige smaken med den andre, uten at man noen gang fikk den vekk) og prøving av kimono, japsenes bunad. Gutta fikk drakter som minnet litt om en samurai, med sverd og hele pakka. På kvelden arrangerte Lappy Club (en frivillig organisasjon som av en eller annen grunn tar vare på internasjonale studenter, trolig for å lære engelsk bedre) en fest for oss, noe bød på god mat, pinlige sangfremførelser og dans jeg aldri trodde jeg kom til å danse.

Ordet pinlig får en helt ny mening etter at "Mr. Lappy" (lederen av organisasjonen med det klingende navnet) dro en sang for oss. Legg særlig merke til Haakons engasjerende sittestilling og vinflasken til høyre som indikerer at mer enn bare godt humør var inne i bildet.
Jeg og look-alike'en til Ugly Betty på middagen til Lappy Club. Hun satt rett over meg og kunne ganske mye engelsk etter et besøk på New Zealand.

Torsdag bød på flere interessante innsyn i det dagligdagse Japan. Det startet riktignok relativt spesielt. Vi dro for å besøke et gammelt tempel på en øy utenfor Hiroshima. Det har blitt kåret til Japans tredje vakreste sted, og er en stor turistattraksjon. Derfor vil jeg påstå at det hadde svært lite å gjøre med det dagligdagse Japan, siden det var flere vestlige turister der enn noe annet sted jeg har sett i dette rare landet. Men til slutt fant jeg og de jeg vandret hvileløst rundt sammen med en bortgjemt café på den delen av øya som er bebodd. Her møtte vi en utrolig hyggelig japansk gjeng. Den ene, Tochimoto, eide caféen, og spanderte det ene og det andre på oss (blant annet den samme vonde kaken vi ble lært opp til å spise dagen før, som han fikk levert på døren av et slags postbud spesielt for oss). Stamgjestene hans var også hyggelige, men kunne desverre lite engelsk. Likevel viste de interesse, og ville gjerne høre om norske temperaturer, så lenge vi hadde en tolk. Tochimoto ble til slutt veldig glad i meg, og gav meg etterhvert kortet sitt med telefonnummer og mail så jeg kunne kontake han og bo hos han neste gang jeg var i Hiroshima. En interessant opplevelse.

Gjengen på vei opp de trange gatene på øya jeg ikke husker navnet på, ganske nærme den flotte caféen vi til slutt havnet på. Her var det ikke en eneste turist, og det føltes bra.

Kvelden ble like interessant, for da skulle jeg og Johannes på middag hos en vanlig, japansk familie, en del av opplegget til høgskulen. Dette hadde vi gruet oss veldig til, siden folk i japan har et fascinerende lavt kunnskapsnivå når det kommer til engelsk. Vel forberedt på at dette kunne bli superpinlig ble vi møtt av en jovial forsker som nesten kunne mer engelsk enn oss. Nori Nakamura jobber med stråleforskning (og passer derfor flott inn i Hiroshima) og var lett å komunisere med. Hva den mannen ikke kunne. Kona hans Ruri var desverre litt mer ukomfortabel med språket, men virket også som en hyggelig person. Maten var god (utrolig nok, også her var jeg passe nervøs) og samtalen fløt fint. Nori var egentlig fornøyd så lenge han fikk vist oss modellflyene sine. Og det fikk han. Mange ganger.

Nori viser stolt fram sin spesialitet, modellfly i feil proporsjon som flyr ut av en ramme. Og folk synes JEG har spesielle interesser.

Dagen i dag (fredag) har gått med på å oppleve den japanske landsbygda. Dette var nytt av årets program, og i utprøvelsesfasen. Der synes jeg egentlig det bør forbli, for jeg anser ikke dagens opplevelser som noen stor suksess. Det viste seg at denne landsbyen var ekstremt liten og treg. Det tok nøyaktig to minutter å krysse hele plassen, og vi hadde fire timer på oss. Vi endte opp med å spille kort mesteparten av tiden, pluss at vi gutta tok en "matchotur" i skogen. Det var lite givende, og det mest spennende øyeblikket var da jeg fant en kneler. Fint var derimot badet de hadde der, og vi fikk dermed muligheten til å ta et ekte, japansk bad. Det innebærer omtrent det samme som om man skulle badet naken i et opphetet offentlig basseng i Norge, bare at gutter og jenter her var separert. Spesiell opplevelse dette, særlig i boblebadet hvor det var heller trangt om plassen. Hvis vi gutta ikke ble godt nok kjent etter seks uker på kangeroo Point er vi sannelig godt nok kjent nå.

Guttas matchotur. Stien var ikke mye å skryte av, og det var sannelig ikke omgivelsene heller. Men du verden, vi klarer sannelig å ha det gøy likevel.

I morgen tidlig reiser jeg til Kyoto, for å oppleve det gamle Japan. Det ser jeg frem i mot, med unntak av å stå opp halv syv i morgen, etter kveldens avslutningsmiddag på den lokale restauranten Otis (med ekte japansk musikk til, fremført av damen som "hjalp" oss på togstsjonen i Tokyo tidligere denne uken. Det var faktisk veldig fint).

Hiroshima!

Sindre og meg ved Domen i Hiroshima, det eneste som i dag er igjen etter atombombingen i 1945.

Kangeroo Point er forlatt en gang for alle, og Japan har tatt i mot meg og resten av reisefølget med åpne armer. I skrivende stund sitter jeg på mitt flotte hotellrom iført et eller annet sært, japansk hotellantrekk med superraskt, gratis internett. For en start, jeg elsker Japan allerede!

Avreise til Japan var 06.00 på mandag, altså relativt tidlig. Jeg valgte å døgne for å få med meg nattens sportslige begivenheter, uten at det endte spesielt heldig for min del. Så dødstrøtt og sur satt jeg meg på bussen med en småmelankolsk Sindre som nettopp hadde sagt hadet til kjæresten Tina (som har vært på besøk). Busspartneren passet meg bra.

Å fly til Japan skal, på papiret, ta 8 1/2 time. Det skulle vise seg å ta litt lenger for vår del, siden det var et fryktelig uvær over Tokyo. Vi er en gjeng med pyser når det kommer til det å fly, ganske så mange misliker denne transportmiddelet mer enn middels sterkt, meg selv inkludert. Derfor var vi ikke veldig høye i hatten da vi skulle lande i dette uværet. Kaptein Honda ga oss beskjed om at det kom til å bli litt turbulens, men det ble likevel verre enn vi ventet. Tydeligvis ble det verre enn Kaptein Honda ventet også, for to ganger måtte han avbryte landing og sette full gass oppover igjen, tross at bakken føltes meget nære. Mer rolige ble vi ikke av at flyvertinnene hørtes ut som ex pornostjerner, for de hvisket så sinnsykt sensuelt inn i mikrofonen. Jeg satt i en lenke på fem der alle holdt hverandre intenst i hendene, og både jeg og Anniken hadde relativt tydelige klemmemerker på hendene etterpå. Skremmende saker å være i lufta. Vi kom ned på tredje forsøk, og kaptein Honda fikk opplaus.

Fontenen ved Fredssenteret i Hiroshima, med pent, rosa lys i bakgrunnen.

Vår første dag i Japan var ganske kort, siden vi ankom relativt sent. Vi brukte mesteparten av tiden på å skaffe billett til toget vi skulle ta neste dag, uten at vi fikk det til (derfor måtte vi ordne det neste morgen, noe som resulterte i at vi måtte opp 06.00). Litt middag ble det også, men til skrubbsultne nordmenns skuffelse viser det seg at japanerne spiser sykt lite. Middagen jeg fikk ville neppe mettet en norsk femåring, og dermed ikke meg heller. Trøsten var at jeg fikk en utrolig god natts søvn på et herlig hotell, etter at jeg dyttet i meg en pakke kjeks jeg fant på seven elleven (den eneste artikkelen jeg skjønte hva var, pluss en lakrispastill som viste seg å være mint).

Høyhastighetstoget som tok oss fra Tokyo til Hiroshima, med svært varierende grad av våkenhet.

I dag har vi tatt tog tilsvarende en distanse Oslo - Bodø, og det har ikke tatt mer enn fire-fem timer. Ganske fascinerende, særlig med tanke på at jernbanen er fra sent på 1960-tallet. Igjen viser det bare Norges udugelighet når det gjelder infrastruktur (håper du leser dette, Jens Stoltenberg, selv om jeg tviler sterkt på at du er en følger av Mathias På Reisefot). Så på formiddagen ankom vi Hiroshima, og har brukt denne dagen på å utforske fredssenteret. Naturlig nok er det atomkatastrofen som står i sentrum på dette senteret, og jeg har aldri vært mer i mot atomvåpen enn etter et besøk på dette stedet, hvor man ser rester av klær, flasker, hud og hår fra bombingen, pluss noen virkelig forstyrrende bilder. Flott var også foredraget vi fikk av en av de overlevne fra katastrofen.

Den overlevne, med et kart over Hiroshima og hvor de verste skadene ble gjort. For de spesielt interesserte kan jeg si at hun oppholdt seg nede til høyre på den mørkerøde greia. Hun er forresten 77 år nå. Holder seg godt, men kan ikke engelsk, likt som resten av dette merkelige landet.

Nå skal jeg være her i Hiroshima noen dager, før vi tar turen til Kyoto. Regner med at det kommer et nytt innlegg innen den tid, siden vi har et ganske så tett og interessant program de neste dagene!

Sydney, del 2

Et bilde fra toppen av tårnet på Sydney Harbour Bridge, utover mot Sydney Opera House.

Del to av Sydney starter på mandag, da det var tid for den mest harry delen av turen, nemlig besøket vårt til det som er best kjent som Summer Bay (eller noe), stranda fra Home and Away. Man kan jo spørre seg hva som foregikk oppi hodet mitt da jeg tenkte det var en god idé å sette seg på en buss i en og en halv time for å komme til en strand sett i en såpeserie som jeg ikke en gang liker. Jeg kan forsikre alle om at dette utelukkende var gruppepress og ingenting annet. Det var en dag med Home and Away eller sitte alene i Sydney hele dagen, noe som ikke fristet i det hele tatt.

Sammen med en del jenter som hadde dette som et av turens høydepunkter kunne selv jeg, med min blennende likegyldighet til opplegget, føle antiklimakset hardt på kroppen da vi ankom. For denne berømte plassen var virkelig ikke noe mer enn en strand og en kafé (som slettes ikke lignet på den fra tv-skjermen). Man kunne riktignok få kjøpt en caps med Home and Away-logo på, men bortsett fra det minnet lite om en filmlocation. Det var mer Away enn Home, for å si det sånn.

Meg på stranda som alle forbinder med en av vår tids teiteste såpeserier.

Likevel ble det en hyggelig og interessant affære, siden Lotte hadde bursdag. Anniken og Malene hadde ordnet tidenes største muffins til henne, som mettet samtlige i gruppen vår uten problemer. I mangel på ekte skuespillere bestemte vi oss i stedet for å ta saken i egne hender, og spilte inn vår egen episode med bursdagsbarnet Lottes eget kamera. Igjen endte jeg opp med rollen som homofil (jeg får alltid det eller jente av en eller annen grunn), men det var greit. Rollen min het bare "gay friend", så det var ikke store greiene (selv om jeg fikk løpe etter Don da han ville begå selvmord etter å ha mistet sin store kjærlighet. Kvalitetsproduksjon dette her).

På kvelden er det verdt å nevne at vi var på IMAX Sydney, som har verdens største kinoskjerm. 3D-film viste seg riktignok å ikke helt være noe for oss, kanskje mer for den yngre garde. For all del, det var fantastisk grafikk osv, men historien var tynnere enn den nye regjeringen, og da blir opplevelsen relativt mangelfull likevel. Hjemturen var mer underholdene, med tidenes dårligste taxisjåfør. Ikke kunne han gatenavna i Sydney, ikke kunne han engelsk og ikke kunne han geografi. Vi brukte hele den 15 minutter lange turen på å forklare denne forvirrede asiaten at man ikke trengte visa for å komme til England og Sverige, pluss hvor mange dollar man må betale for en kopp te i Norge. Herregud, for et virrvarr.

Tirsdag var hjemreisedag, men for å få den billigste flybilletten gikk ikke flyet før halv ti på kvelden. Derfor bestemte vi oss for å dra på en liten opplevelse i bushen denne dagen. Bare snaue to timer utenfor Sydney ligger nemlig Blue Mountains, et naturreservat med storslått australsk natur. Særlig mange av oss var det ikke, siden det innebar å stå opp klokka seks på morgenen, men jeg, Ola, Jonas, Joe, Cage, Malene og Anniken hadde en strålende dag. Vi fikk se ville kengeruer, den berømte fjellformasjonen "de tre søstre", tatt verdens bratteste tog og gått over 1000 trappetrinn (hvis man legger sammen opp og ned). Vi fikk også tatt noen flotte bilder av horisoneten. Veldig flott!

Utsikten utover Blue Mountains. Veldig vilt, med unntak av rekkverket i forgrunnen. Den store forskjellen på Norge og Australia, Besseggen kunne aldri hatt rekkverk. For et pyseland...

Reisen tilbake til Brisbane gikk relativt uproblematisk for seg, med unntak av at jeg glemte boka mi på flyet. Jeg kom på dette da jeg hadde gått to skritt utenfor flyet, og spurte pent om å få gå inn igjen. Dama jeg spurte ble på kanten til agressiv, og nektet meg å gå tilbake. Tydeligvis blir man terrorist eller selvantennende så fort man puster inn lufta utenfor flyet, så hun måtte få noen inne på flyet til å hente den for meg. Jeg ble ikke stor mer fornøyd da denne irriterende damen lo av at det var en dinosaurbok.

Nå venter de siste dagene før reisen til Japan. Vi drar tidlig mandag morgen, og jeg regner med å måtte døgne fra søndag til mandag, siden FFK-Molde ble flyttet til hovedkamp og dermed senere på kvelden. Altså blir det en tøff start på mitt eventyr i Japan, men jeg regner med at jeg kommer til hektene igjen rimelig kjapt.

Regner med å få lagt ut litt underveis i Japan!

Sydney, del 1

Nok et lite eventyr er over for min del og jeg er tilbake fra Sydney. Oppholdet har vært aldeles fantastisk, og jeg må si at jeg på forhånd undervurderte Sydneys potensial. Første dag i Sydney ble en ren "bli-kjent-dag", hvor vi gikk rundt i byen og så oss om, pluss den obligatoriske photoshooten ved Sydney Opera House.

At det var greit å tilbringe mesteparten av tiden i selve byen er lett å forstå så fort man ser et bilde av hvor vi bodde. Siden prisen var så ekstremt lav som den var forventet jeg lite av hotellet vårt "Funk House", men jeg ble likevel tatt litt på senga av standarden. Det eneste navnet som var mindre lovende enn Sugar Shack var nettopp Funk House. Og Funk var det vi fikk, for lite kan vel beskrive stedet bedre enn ordet "jalla". Alle dørene var malt i ett eller annet sært tegneserieinspirert motiv (for eksempel en Harry Potter med sinte øyne og sigar i munnen), gangene var malt i skrikende og grelle farger, og det samme kan sies om den såkalte spisesalen.

Jeg vil ikke påstå at rommene var særlig lukseriøse heller. Vårt firemannsrom bestod av to køyesenger, en søplebøtte og noen hyller. Ved to anledninger ble det observert kakerlakker, og noen på de andre rommene våknet opp med loppebitt. Senga var dekorert med en pute som dog var bedre enn den harde på Kangeroo Point, mens dynen ble forenklet til et fleecepledd kombinert med en slags gardin. Det var to felles doer og tre dusjer for hver etasje. Den ene gangen jeg satt på do kom det en eller annen gal backpacker inn og begynte med ymse aktiviteter på doen ved siden av, og fylte opp et allerede dårlig inntrykk av hotellet og dets gjester. Det var veldig lytt, og lydene fra vårt mildt sagt tvilsomme nabolag strømmet lett inn. Kings Cross er, fant jeg ut i ettertid, kjent som Australias farligste gate. Det er kjent som Sydneys hore- og homsestrøk, og ved en anledning ble to mennesker fraktet livløse vekk fra gata vår mens et titalls politimenn fløy rundt. Det virket som alle byoriginalene holdt til her, alt fra dama i Bjørn Dæhlies kondomdress til Hippie/dame/mannen med langt rød-rosa hår og bånd. Spesiell opplevelse å bo her, og skjeldent har jeg vært mer happy for å komme tilbake til siviliserte forholdt.

Men lite gjorde dette så lenge vi fikk nyte byen fullt ut, og det var tross alt enda en unnskyldning for å tilbringe mest mulig tid ute i det fine været, samme hvor sliten man enn måtte være i beina etter å ha trasket rundt en seks, syv timer. Blant høydepunktene den andre dagen var turen opp til Sydney Harbour Bridge, som er verdens nest største bro av sitt slag. Utkikkstårnet var 89 meter høyt, og gav en utrolig utsikt over hele Sydneys havn. Like flott var utsikten senere på dagen, da jeg, Jonas, Mari N og Ingrid S tok en ferje ut i havna og fikk noen virkelig fantastiske bilder av Sydney i solnedgang. Magisk.

Fredag fikk vi også oppleve litt av Sydneys uteliv, noe som også var en intressant affære, om ikke helt i min gate. personlig synes jeg en klubb er en klubb samme hvilket land man er i, og denne nattklubben i Sydney gav meg ikke veldig mye mer utbytte enn hva Rokken ville gjort i Norge. Følgelig ble det en tidlig kveld på lørdag, og Jonas mente at "bare homser ikke går ut på sin eneste natt i Sydney i livet". Så brått har jeg blitt homo også, nok en av de interessante vendingene livet kan føre med seg når man er i en storby. Hvis å være homo er å ikke være ute to netter på rad, pluss å trenge litt søvn etter å ha trasket rundt i en by med 4 millioner innbyggere i syv timer tre dager på rad, så greit, så får jeg vel være homo da.

Les mer om Sydney-turen i del to, sjekk innom mathiaslunde.blogspot.com om et par dager!

BTW - igjen har det fantastiske nettet på Kangeroo Point sveket meg, og heller ikke denne gang er det mulig å få lagt ut bilder. Satser på at dette bedrer seg og at jeg får lagt ut noen bilder til del 2!

Regnet fra Norge og tanker om Sydney

Det jeg savner minst med sunnmøre og Volda er det konstante regnet. Derfor var det et sjokk for meg og Ola da sunnmøret innhentet oss i går, og gav oss en regnskur jeg aldri har sett maken til. Det hele kom veldig overraskende på. Dagen startet som en av de varmeste, med 34,5 grader. Jeg var på smeltepunktet, og la meg som slakt ved bassengkanten. Der lå jeg med solkrem på alle steder unntatt nesa, noe som førte til at jeg nå minner om reinsdyret Rudolf. Jeg venter i spenning på telefon fra nissen som vel vil ha meg som stand-in. Uansett, etter et par timer kom en gjeng unger løpende for å leke ved bassenget, og da jeg fikk den andre kalde spruten av vann på magen fikk jeg nok. Jeg gav meg selv valget mellom å gå før det gikk for langt eller vente på nedspruting nummer tre og potensielt nedsable de irriterende ungene. Det ble med det første (ellers ville dere lest dette som en nyhetssak eller fengselsrapport, ikke som en artig blogg).

Lite visste jeg at disse ungene egentlig fortjente en takk. Mens jeg skuet min fargede nese og lagde meg noen ostesmørbrød, begynte det plutselig å lyne og tordne. Først da la jeg merke til hvilke stormskyer som brått la seg over Kangaroo Point. Så begynte det å regne. Mye. Det haglet mot verandadøren vår, som har to meter med tak foran seg. Vinden flyttet på det tunge bordet som står der ute, og jeg og Ola ble ganske stumme av fascinasjon, helt til jeg kom på å hente kameraet, for å fange denne tropiske stormen.

Regnet som strømmer ned over verandaen vår, i ekte Volda-stil. Om ikke enda verre..?

At jeg bruker et helt blogginnlegg på dette sier vel sitt om hvor lite som skjer om dagen. Høydepunktene ellers i det siste har vært en seier i kortspill (en seier Sindre gav meg siden han har mindre i mot at jeg vinner enn at Mari Vollan vinner) og kaka levert på døra av jentene fra rom 26 (med biter av hvit sjokolade inni). I går bestilte vi også hotell til turen til Sydney, hvor avreise er i morgen (!). ja, jeg vet. Vi burde bestilt før. Til min forskrekkelse var det en periode aktuelt å bo på et sted kalt "Sugar Shack". Dette virjet galt av tre grunner;

1. Steder med ordet "Shack" inni seg er sjeldent de beste.

2. "Sugar" i denne forbindelsen gir meg følelsen av at det foregår ting der inne jeg helst ikke vil være med på.

3. Når disse to KOMBINERES kan utfallet umulig være Ritz eller Plaza, for å si det sånn.

Heldigvis endte vi ikke opp på Sugar Shack, vi havnet på et annet backpackerhotell jeg ikke husker navnet på.

Hva vi skal gjøre i Sydney utenom å se på Operahuset vet jeg sannelig ikke. Det er en storby, og det er sikkert nok av ting å se der. Jonas påstår han har festet nok for en stund etter Byron Bay, noe jeg ikke tviler et sekund på. Det tar på kreftene å synge karaokeversjonen av "I'm horny" med innlagt strippeshow på et utested. Personlig har jeg ikke noe i mot lite festing og mange opplevelser, selv om jeg har følelsen av at pipen får en ganske annen lyd når vi først er i Sydney. Vi kan i alle fall ikke sitte utenfor operahuset en uke.

Vi har forresten omsider fått vår første skriftlige klage på utkastelse fra leiligheten dersom vi ikke slutter med "our drinking and noise level". Brevet kom etter at noen nek fra Melbourne lagde bråk ved grillomådet, og vi tilfeldigvis var der samtidig. Alle andre har klaget, vi gadd ikke. Vi har allerede blitt truet med utkastelse, nå har vi det i alle fall på papir. Klagebrevet henger nå som pynt på kjøleskapet.

Da blir det nesten en uke uten Mathias På Reisefot, men skal komme tilbake med oppdateringer på Sydneyturen så snart jeg er tilbake.

Prekæs=)

Late dager med herr og fru Stevens

Alle gutta på rommet valgte denne uken å dra til partyland, bedre kjent som Byron Bay. Verken jeg eller Haakon hadde spesielt lyst til dette, særlig oppi en trang økonomi som torsdag skal testes i Sydney. Så denne uken har det vært late dager for ekteparet fra rom 40, og vi har hatt det veldig gøy.

Haakon selv foreslo at vi skulle "ta én dag i koalareservatet, én på stranda i Gold Coast, og så kan vi slække resten". Etter den første dagen med koalaene lurte jeg på hvordan i alle dager det kunne bli slækkere. Dette var en plass med temmelig nøyaktig 130 koalaer hengende rundt, og for de som ikke har sett dem før: koalaer er ekstremt late. De gjør ingenting annet enn å sove og spise, og det var umulig å ikke bli en smule smittet. Likevel føler man seg som speedy gonzales så fort man er blant disse merkelige skapningene.

Det var masse kengeruer der også, som det var lov å mate! Jeg og Haakon benyttet oss naturligvis av muligheten. Kengeruene viste seg riktignok å ha en småfiendlig holdning til oss, for de første vi nærmet oss ble direkte aggressive, og brått kom myten om at kengeruer dreper flere mennesker enn haier farende fram og tilbake i hodet mitt (trolig i Haakons også, siden det var han som prøvde å posere med den furtne kengeruen). Til slutt fant vi heldigvis Sigvart, som var mer en villig til å tilbringe litt tid med oss (trolig fordi han elsket maten vi gav ham og ikke mer, kengeruer er kyniske sånn).

Dagen på stranda i Gold Coast var halvveis mislykket, siden været for en gangs skyld bestemte seg å jobbe i mot oss her i Australia. Men herregud så deilig det var å bade i havet, ikke bare den kunstige stranda i Brisbane sentrum! Rart hvor ung man umiddelbart blir når man får leke seg blant bølgene (som faktisk var utrolig store), vi må ha sett ut som seks-åringer sammen med alle de staute surferne som elegant skar gjennom bølgetopp på bølgetopp. Problemet var at vinden ble verre og verre, og det førte til at sanden ble pisket i ansiktene våre. Jeg har fortsatt sand i nesa. I tillegg forsvant solen etterhvert også, og da var det et lett valg å ta neste buss hjem i Brisbane.

Resten av tiden gikk med til oppgaveskriving, shopping (noe jeg trengte for å følge planen min etter Japan - ikke vaske i det hele tatt og satse på at jeg har klær nok til returen til Norge) og eller avslapping ved bassenget.

Eller kort oppsummert:

Late dager for herr og fru Stevens!

Alt om ingenting

Rundt 12 australsk tid denne formiddagen bestemte internettet her på Kangaroo Point seg for å begå en aldri så liten sammensvergelse mot meg og mathiaslunde.com. Fra en hel fotballkamp i natt uten et eneste hakk er nettet nå så tregt at jeg kun med nød og neppe fikk åpnet blogger.com for å skrive et nytt innlegg. Derfor blir det ingen bilder denne gangen, selv om jeg har tatt mange kule den siste tiden. Beklager.

Den siste tiden har fart forbi merkelig fort. Dagene glir forbi nærmest ubemerket, og brått er det 5. oktober. Jeg har vært i utlandet siden 30. august, og når det sies på den måten lurer jeg litt på hvor tiden har blitt av. Et eller annet sted mellom hjemmeoppholdet hos turistguiden Stue og late dager på stranda i Brisbane har jeg tydeligvis glemt at jeg er i utlandet og ikke skal hjem til mitt kjære Norge før i desember. Jo mindre jeg tenker på Norge og alt/alle jeg gleder meg til å se igjen, jo fortere går tiden. Og du verden, hvor mye mer underholdene alt blir også.

Underholdene ble det på ingen måte i natt, da jeg igjen satt oppe til fire for å følge mitt kjære FFK. Det gikk som det pleier denne gangen også, noe som er ekstra irriterende når man er trøtt og sliten. I tillegg klarte Man.Utd bare 2-2, mens Arsenal (laget til bortimot resten av guttegjengen) vant 6-2. Trøsten var at seierssikre trøndere tapte - omsider. Likevel har det ikke vært noen god mandag. Jeg begynner å se for meg at FFK havner på en kvalikplass, og hvor typisk ville det ikke vært om vi møtte Sarpsborg 08..?

Nok fotball. Fredag var det ny ekskursjon i regi av skolen, denne gangen til North Stratford Island (tror jeg det het). Denne gangen var det ikke hvalsafari som ventet, heller en aboriginersafari (om det ikke høres alt for rasistisk ut). Vi ble lært opp i aboriginsk dans, som i stor grad går ut på improvisasjon, rare lyder og tidvis apeaktig oppførsel. Dans JEG klarer å beherske er skjeldent god dans. Vi kastet også boomerang, noe som for min del var mye vanskeligere. Boomerangen kom vel ca 15 meter, i en bane som pekte rett fram, før den deiset i bakken. For de med liten kunnskap om boomeranger kan jeg fortelle at de i teorien skal komme tilbake igjen, men jeg tror faktisk jeg har vært nærmere å få igjen barndommen enn jeg var å få tilbake den boomerangen. Da må man ta den klassiske "walk of shame", og hente den. Aboriginermannen frydet seg sikkert.

Deiligst av alt var en tur på stranda der, et skikkelig paradis. Sanda var finkornet, havet bøått og bølgene store. Rett og slett umulig å ikke nyte livet. Verre ble det ikke av at vi fikk gratis BBQ rett etterpå. Nesten ingen av jentene orket alt, og gladelig tok jeg imot rester av det ene kjøttstykket bedre enn det andre. For en dag! Desverre tok det på litt for mye da det nærmet seg kveld. Planen var en tur på byen, men jeg presterte å sovne sittende med hodet intill veggen på vorset. Skuffende for min del, jeg hadde gledet meg til å danse litt (etter inspirasjon fra aboriginermannen som lignet på Kasey Wehrman). Skulle nesten tro noen hadde dopet meg, men det tragiske var at jeg var udopet og 100% edru. Nattens løve slo til igjen...

Ellers ble det et kulturelt innslag på lørdag, da vi var på teater i Brisbane. En lokal forfatter har i lang tid vært på studiets pensumliste, og i år (som de to foregående årene) fikk vi æren av å møte han. Tror dette var på onsdag eller torsdag (mannen heter forresten Nick Earls, for de med spesiell interesse). Han har laget et teaterstykke av sin nyeste bok, og vi ble invitert med for å se. Det var veldig gøy, særlig siden han har brukt Norge som en inspirasjonskilde (handlet om en hjemvendt, australsk musiker som har jobbet med et norsk band de siste årene, med Gunnar og Øyvind som to frontfigurer)! Bare så det er nevnt, så har Nick lovet meg å kalle en karakter Mathias i neste bok, så lenge jeg gir han en god anmeldelse i Norge.

Nå venter en uke med masse dødtid og avslapping for min del, forhåpentligvis med en del skriving på hovedoppgaven også. Håper nettet er mer samarbeidsvillig neste gang så det blir noen bilder også.

Nevnte jeg at jeg gjerne skulle lagt ut noen bilder??

Snakes on a plane!

Listefeber!!

O'hoy, og da er første måned i Australia unnagjort! Rart å runde 1. oktober med sommer, sol og 30 varmegrader. Leksa jeg lærer av dette er at den norske høsten (som jeg tidligere har vært heller negativ til) har sin sjarm, og jeg må innrømme at jeg lengter litt etter regn, tempraturer rundt 10 grader og genser/jakke-kombinasjonen. Jeg vet. Jeg er rar.

Uansett, som en liten "feiring" av månedsskiftet har jeg laget flere Topp 3-lister fra den første måneden min i det store utland. Enjoy!

TOPP TRE - HOT!

1. Subway Jeg vet at Subway finnes i Norge, men med en anelse skam må jeg innrømme at jeg aldri har prøvd dette stedet før denne septembermåneden. Og du verden, hvor nyttig og herlig det har vært. Brødmaten er suger, rett og slett, så når det frister lite med en matpakke er dette et glimrende (og faktisk ganske sundt) alternativ. Tomlene opp!
2. Eric Hutchinson/Jason Mraz Ojojoj, delt andreplass! Dette er de to beste sommerartistene jeg kan komme på, og er et must på i-poden i Australia. Tenker jeg så mye som en stressende tanke er det rett på med Food Chain eller Live High. Det er viktig å ikke stresse for mye i varmen. Stråhatten er selvfølgelig også et must når sommermusikk spilles.
3. Haakon Stevens Når fem gutter bor sammen er det lett at stemningen blir amper (skulle man i alle fall tro), men vi har en fantastisk humørspreder i Haakon. Så lenge han er her tror jeg ikke stemningen kan bli dårlig, og skulle det murre kan jeg LOVE at det tar seg raskt opp igjen! For en moromann!

TOPP TRE - NOT

1. Fluer For de som har fulgt med på bloggen min er det kanskje ingen overraskelse at de fordømte fluene kapret den verste plassen. Herregud, som jeg hater de skapningene. Flere kommentarer overføldig, hatten av for verdens mest irriterende dyr.
2. Jimojo Vår kjære internettleverandør her på Kangeroo Point slipper heller ikke unna Not-listen. Ikke rart. Det måtte sikkert hundre klageteleforner til før de bestemte seg for å gjøre noe med det latterlig dårlige nettet. Nå fungerer det igjen, men jeg vil påstå at ca 200 norske kroner har gått rett i dass på grunn av denne premiesamlingen av sære idioter. Takk (PS, 200 kroner er mye når man studerer i Australia).
3. Australsk brød Jeg er sikker på at brød blir det hyggeligste ikke-familiære gjensynet når jeg kommer tilbake til Norge. Brødet i Australia er verre enn Kristen Gislefoss i langrennstrikot. Bånn i bøtta. Ikke rart frokostblanding er primærfrokosten i dette underlige landet. Cewex (hvis det er sånn det skrives) - dere bør ha mye ferskt brød på lager 1. desember!

TOPP TRE - SAVN

Først legger jeg til at savnet av venner og familie er for innlysende til å inngå på denne lista.
1. Mills Kaviar Guuuuuuud, jeg savner Mills Kaviar! Verdens beste pålegg, uten tvil. Jeg visste det kom til å bli tøft med tre måneder uten, men etter bare én viser jeg tegn til abstinenser. Lykke til de to neste, Mathias... Generelt norsk mat er et savn, alt fra kjøttkaker i brun saus til den nydelige lakrisen.
2. Min egen pute Jeg vet dette høres latterlig ut, men ja, jeg lengter innmari etter min egen pute. Den jeg har her på kangeroo Point er latterlig dårlig. Jeg har lyst til å filleriste den, sparke den og brenne den på et bål (og danse rundt som en vill indianer etc).
3. Glemmen Kirke Ikke at selve bygget er så uunværlig, men dets menneskelige innhold er svært savnbart. Koret er en stor del av livet mitt, og jeg gleder meg til å komme tilbake å synge med mine medkorister! Håper dere synger pent i mellomtiden, folkens!
+ NORSK BRØD! Jeg vet det var fire, men jeg savner norsk brød!

TOPP TRE - TING JEG IKKE SAVNER

1. Influensa Jeg vet dette punktet er ganske ironisk siden jeg nettopp har vært syk. Men det er jo så UFATTELIG irriterende når høsten kommer og man tviholder på sommeren med et par t-skjortedager for mye. Resultatet er ofte sykdom. Dette rømte jeg fra i år. Men ble syl likevel. Crap.
2. Papirutgaven av Fredriksstad Blad Jeg har nettutgaven naturligvis, men den er enklere å droppe. Alt dette negative skriveriet om FFK gjør meg kvalm og irritert, og med papirutgaven ender jeg alltid opp med å lese all negativiteten. Hva annet er det å gjøre til frokost? Nettopp. Håper FFK berger plassen og FB lærer seg forskjellen på kritisk journalistikk og ren hets og motarbeidelse. Stå sammen, kjære Fredrikstad-folk!
3. Valget Herregud, så dårlig det skulle vise seg å gå. Glad jeg ikke er i Norge akkurat nå, da slipper jeg å se trynet til Jens Stoltenberg på absolutt hvert eneste hjørne. Trond Giske også. Fysjamej!

Ser fram i mot den neste måneden, med flere dager på kangeroo point og starten på den lenge ønskede turen til Japan! Tjohoo!

Endelig seier!!

Og omsider gikk det for FFK, en utrolig viktig og deilig seier. Det ble en natt med stor spenning i guttestua på Kangeroo Point, der alle fulgte med på hvert sitt. Jeg og Anniken heiet på hvert vårt lag foran den lille tv-skjermen, mens Ålesunderen Kai-Jonny (populært kalt Cage, lyden man får når man prøver å uttale K og J etter hverandre på engelsk) fulgte med fordi han tippet hjemmeseier på oddsen. Samme mann har forresten tippet U på Brisbane Roar mot Sydney i dag, og jeg lurer litt på hvilket grunnlag det tipset er på. Resten av gutta fulgte med på Premier League, og jeg må innrømme at en ManU-kamp aldri har virket mindre viktig. Nå kan jeg slappe av en hel uke, mentalt altså.



Ellers spiller været oss reisende stadig nye puss her i Brisbane. I går var det så varmt at jeg fryktet jeg måtte bli fraktet tilbake til Norge i en flaske, tror det var 33 i skyggen. Mest skremmende av alt er at det kommer til å bli så mye verre enn dette, skal vi tro de innfødte. Men det er ikke bare finvær, i det siste har vi nemlig slitt med sandstormer her. Skal vi tro vår gravide kunstlærer (som jeg ikke aner hvorfor vi hadde timer med) er dette meget uvanlig, så vi har fått sett noe spesielt denne uken. Det har til tider vært veldig dårlig sikt og nesten direkte usunt å være ute og ta et dypt åndedrag. Heldigvis ser det ut til å være over nå, og værmeldingene kan igjen melde om sol hver dag framover.

Kanskje vanskelig å se, men dette er et bilde av elva i Brisbane tatt fra en av bruene under sandstormen. Ser man nøye etter kan man se en båt i midten.

Ellers runder jeg snart min første måned i det store utland, noe som føles ganske rart. 1/3 av studiet er allerede gjennomført, og tiden går unektelig fort når man har det gøy. Det er bare fire uker til Japan står for mine føtter, og jeg må si jeg gleder meg sykt til å stå som et hvitt fyrtårn blant millioner av bittesmå svarthårede asiater. Men det er mye moro i vente før den tid også.

Bring it on!

Hval, sykdom, fotball etc

Meg og Mari N (en av tusen Mari'er i reisefølget) på en øy i forbindelse med hvalsafarien

Den første hele uken i Brisbane har gått (hvis du ikke regner med tiden før Bourke), og den har jeg hovedsakelig brukt på å være syk. Det har vært artig. Desverre har jeg ikke vært syk nok til å ligge rett ut og synes synd på meg selv. Jeg har kunnet gjennomføre det aller meste, bare med mye mindre energi og humør. Altså har jeg vært litt humørsyk uken som har vært, og håper folk flest tilgir meg akkurat det.

Men det har jo blitt litt tid til opplevelser også, aller morsomst var det på fredag. Som den lille zoologinerden jeg er ble jeg ganske glad da jeg fikk høre at det var planlagt en hvalsafari. En hel dag på bøljan blå med hele klassen og den facinerende knølhvalen. Det burde jo egentlig vært opplagt at disse hvalene aldri viste deg, men det var utrolig nok ikke tilfellet. De sirklet nærmest rundt båten og hoppet opp i ny og ne. En veldig fin trøst for meg som ikke får sett Tom Nordlie hoppe rundt på Stadion før til nyåret.

Knølhval som viser seg fram, og Mathias som var rask på avtrekkeren. Score!

Ellers prøvde jeg å se FFK-kamp på nett på søndag, uten at det var en spesielt stor suksess. For det første tapte FFK 4-1, noe som irriterte meg noe voldsomt. For det andre er det ikke lett å se norsk TV live for et A-menneske når man er i Australia. Kampen begynte to og sluttet fire, og det definerer jeg som SENT, særlig siden det var mandag dagen etter. Heldigvis hadde jeg mulighet til å sove til ti pga sen skolestart. For å være ærlig har vi ekstremt lite skole, og jeg skjønner ikke helt hva den ekstreme summen skolepenger egentlig gikk til. Det tredje problemet med denne natten var at nettet var like tregt som romkameraten min Sindre, og da går det sakte. Tro meg (håper du tilgir meg hvis du leser dette, Sindre). Det ble mest VGlive, for å si det sånn, og humøret var slettes ikke på topp da klokka nærmet seg fire.

Det har blitt fotball i Brisbane også. Tidligere på søndag tok jeg den korte, greie turen til Suncorp Stadium og Brisbane Roar Soccer Club. Det viste seg at Brisbane er større enn jeg regnet med, og det tok en time å gå hver vei. Det var litt ekkelt egentlig, siden jeg gikk alene i et strøk jeg aldri hadde vært. I mørket. Alt gikk bedre da jeg fant igjen den sinnsyke bortefansen fra Perth (5 timers flytur fra Brisbane). Det var bare en 5-6 av dem, og jeg hadde blitt kjent med dem på kampen. Artig gjeng, som jeg valgte å slå følge med tilbake til mer kjente trakter.

Geniene fra Perth, som holdt banneret opp-ned. I bakgrunnen en meget glissen Suncorp Stadium (37 000 tomme seter)

Oppsummeringen er vel at jeg har det bra, er småsyk, men i bedring. Satser på å bli flinkere med blogg og mail framover, nå som jeg har (omsider) kjøpt internett for de neste fire ukene. Endelig har nettet blitt fikset også, så det tar ikke lenger hundre år å laste opp et bilde. Hurra (dette skrev jeg før jeg prøvde å laste opp bildene - det viser seg at det tar 99 år nå, altså ikke stor forbedring)!

Prekæs!

Kangaroo Point!

Jada, så er jeg endelig tilbake i sivilisasjonen! Etter en uke i bittelille, elendige, skitne, fluebefengte Bourke føltes det uendelig godt å komme tilbake til Brisbane. Og det første synet som møtte meg og mitt entourage på fire var ikke akkurat ille: flotte luksusleiligheter på Kangeroo Point, bare ti minutter fra skolen og cirka femten fra sentrum.Guttane på den første middagen på Kangeroo Point.

Men det aller beste er å kunne gå på gata igjen uten å konstant måtte kjempe en nytteløs kamp mot en billion fluer. Av en eller annen grunn trives disse morbide skapningene veldig godt i Outbacken, og til dere som himler litt med øya nå: dere vet ikke hvilke demoner jeg snakker om. Fluene i Australia er ikke som de i Norge. I Norge er fluene alrighte - de holder seg stort sett på avstand. Av og til setter de seg kanskje på maten din, men ellers tenker vi nordmenn mer på veps og mygg enn på fluer.

Her er det anderledes. Fluene lever i et utrolig tørt miljø, og søker derfor væske overalt. Og hvor på et menneske er det mye væske (eller i det minste væske i det hele tatt)? Øyne, nese, munn og ører. Og det er akkurat der disse små monstrene setter seg. Hele tiden. I hope tall. Herregud, det holdt på å klikke for meg. Jeg er sikker på at hvis man åpner meg opp nå, vil man finne fluer i hjernen min. Sikkert lungene også, inni hver eneste lille forbanna bronkie. Jeg HATER australske fluer.

En liten illustrasjon på antall fluer i Bourke, og dette er ikke spesielt ille.

Men den tid er over. Nå er det storbyliv som gjelder. Og det trives jeg med. I dag hadde jeg min første joggetur i Brisbane sentrum, og det var en veldig bra opplevelse. Her har man egne sykkel, gang- og joggeveier. Med unntak av et fotgjengerfelt der den lille grønne mannen blir rød før du rekker å blunke er det lett å komme seg fram i denne flotte byen. Ikke vanskelig å forstå min begeistring kanskje, siden jeg kommer fra et land som ikke vet hva infrastruktur og framkommelighet er. Dette blir fire flotte, nye år i Norge...

Ellers er jeg godt i gang med begge oppgavene jeg skal skrive, jeg er vel egentlig ferdig med den første (men den er ekstremt dårlig, og jeg har planer om å jobbe mer). Snart skal jeg for alvor gå i gang med hovedoppgaven (den om Australian soccer). Det blir artig. Har tenkt meg på en kamp allerede søndag, med det lokale laget Brisbane Roar. Soccer er ikke veldig pop her i Brisbane riktignok, de foretrekker heller AFL, Rugby og den ekstremt morsomme idretten Cricket (som er omtrent like underholdene som å se en drue tørke inn til en rosin).

Kommer med mer, kjære følgere! Take care!

Mathias

Mer fra Bourke!

9 september

Livet i Bourke har nå begynt å sette seg, hverdagslivet går sin gang. Gradvis blir jeg bedre kjent med vertsfamilien, noe som nesten er litt trist, siden vi drar allerede fredag morgen. Men jeg og Sindre prøver å suge inn inntrykkene så godt vi kan mens vi har muligheten.

Å bo her er på en måte som å leve i en såpeopera, såpass mye hverdagsdrama foregår her. Da særlig i forhold til adoptivsønnen George, som er en slags bråkmaker. Han studerer ikke, skulker jobb veldig ofte, og har - logisk nok - nå også kommet i en stor uenighet med foreldrene (noe som resulterte i at han i går sparket i stykker en glassdør). Men han er snill da. Bare litt spesiell.

I går presterte han også å ta nøkkelen Sindre og jeg skulle komme oss inn med, noe som resulterte at vi måtte nøye oss med å slappe av på plenen etter mange timer ute i den australske villmarken. Heldigvis kom Maria og Randi og deres vertsfamilie kjørende forbi, og tok oss med til Mt. Oxley. Dette er vel det eneste fjellet i området (som ellers er flatere enn Danmark, og det er FLATT), og sørget for at vi fikk en aldeles uforglemmelig opplevelse, med god mat, flott utsikt og en fantastisk solnedgang. Helt magisk.

I dag har vi jobbet med oppgavene våre, som jo er relativt viktig. Jeg føler meg riktignok litt malplassert her, siden min hovedoppgave er "The evolution of soccer in Australia", og mesteparten av undervisningen vår her dreier seg om aboriginere (30% av befolkningen her er aboriginere). Etter en forelesning med en aboriginer ble det spurt om noen hadde noen spørsmål til oppgaven sin (etter en time med grufulle historier om behandlingen de har fått og diverse rare tradisjoner). Det hadde blitt for dumt å spørre om "what do you think about the evolution of Australian soccer".

Aboriginerne er et problem, siden behandlingen de har fått tidligere har satt dem helt ut av samfunnet. Uansett hvor godt ment det har vært (selv om det stort sett har vært av relativt ond manér) har det gjort ting verre, og nå lever alt for mange på statens penger (trygd?), er uten utdannelse og uten jobb. Kriminalitet og alkoholisme er alt for vanlig, og dette gjør at enkelte strøk i Bourke bør unngås (flaks at vi BOR i et aboriginsk strøk).

Alt er bra fortsatt, men vi begynner å glede oss til å komme tilbake til Brisbane (dvs sivilisasjon) og de flotte leilighetene på Kangeroo Point!

Gjengen på toppen av Mt. Oxley (se facebook for solnedgangen).

Nå har det VIRKELIG begynt...

7 september

Klart for nytt innlegg fra Mathias på reisefot. Endelig har jeg tilpasset meg den nye tidssonen, og klarer omsider å sove normalt. Tidligere i uken har jeg hatt en døgnrytme som standard besteforeldre, dvs at jeg har sovnet rundt 21.00 og stått opp nærmere 6-7.00. Spesielt. Jeg har blitt introdusert for Griffith University, skolen vi studerer på. Generelt har det vært en rimelig rolig start her i Australia.

Nå er det andre boller. 5 september klokka 06.00 gikk bussen fra Brisbane til Bourke. For de som ikke vet hvor Bourke er, så kan jeg fortelle at det er på et sted vi nordmenn definerer som "huttiheita". Skikkelig outback. Langt dit er det også. Den første dagen overnattet vi på en gudsforlatt plass kalt Goondiwindi, på et motell tatt rett ut fra Psycko av Alfred Hitchcock.

Meg ved Darling River i Bourke

Dagen etter, altså 6. september, ventet en 12 timer lang kjøretur fra Goondiwini til Bourke. Turen skulle egentlig ta ca syv timer, men bussjåføren gjorde det kunststykket å kjøre feil vei til Bourke. Jeg vet at alle veier leder til Rom, men Bourke? Det kan umulig være så mange veier å velge mellom. Da vi ankom var selvfølgelig velkomstmaten var småkald, men godt å komme fra var det uansett.

Det er et ordtak her som sier at det aldri regner i Bourke, og jeg tror det regner skikkelig kanskje én dag i året. Det meste av vannet på dette stedet kommer nordfra ved hjelp av elven Darling River. Men det regnet NATURLIGVIS på vår første dag i Bourke. Vi har nettopp blitt vist rundt her i verdens navle, og nå har jeg og Sindre blitt etterlatt til vår vertsfamilie for uken. Den består av den joviale bonden/turistguiden Stue, hans aboriginske kone med parkinson, deres 16 år gamle adopterte sønn (som jeg enda ikke har møtt, siden han er ute med motorsykkelen sin), pluss deres tre hunder og ene katt.

Jeg tror vi har spennende dager i vente, dette er et spesielt sted. Stue er en stor fan av rugby, og er tydeligvis en slags alkoholiker, siden vi har fått beskjed om å forsyne oss så mye vi vil av hans personlige bar (med avdeling både for sprit, vin og et stort utvalg øl). Tror vi skal bo her til fredag, og vi vil i mellomtiden lære om blant annet aboriginsk kultur og kamerateknologi. To temaer som vanligvis blandes (?).

Kommer med mer info om dette merkelige stedet senere. See ya!

Meg på mitt rosa silkesoverom hos vertsfamilien i Bourke, lett avslappet.

1 september

1 september

Sliten. Stort mer enn det er det vanskelig å beskrive egen tilstand med akkurat nå. De fleste har hørt om den slitsomme tidsforskjellen og de endeløse timene man må tilbringe i fly for å komme til Australia, men de aller færreste har opplevd det dirkekte på kropp og sjel. Det er fort gjort å ta litt lett på det. Jeg må innrømme at jeg var en av dem, og jeg var lykkelig uvitende om hvor slitsomt dette kom til å bli da jeg stilte opp på Gardermoen søndag ettermiddag.

Reisen til Australia ble delt i tre. Oslo til Frankfurt (verdens mest kaotiske og upraktiske flyplass, som trolig har koordinert mye av systemet sitt sammen med Statens Lånekasse), Frankfurt til Singapore og Singapore til Brisbane. På papiret skulle turen til Frankfurt være den klart enkleste, siden den bare er på to timer. Riktignok skulle det for min del vise seg å bli den klart verste, siden jeg ble plassert alene, helt bakerst i det fullstappede flyet. Min høyre nabo var en utlending uten sosiale antenner som var dekket i et slags pledd, mens min venstre nabo var flydoen. Og da mener jeg ikke at doen var i nærheten, da mener jeg at hodet mitt omtrent var drapert på det lille avlukket. Det virket som hver eneste person i flyet ville åpne døren til aromarommet, noe som var utrolig irriterende, siden det kom en relativt frastøtende lukt fra doen hver gang døra ble åpnet. Mer fornøyd ble jeg ikke da flyvertinnene, som hadde base 10 centimeter fra meg, dro mattralla helt til den andre enden av flyet før de begynte å servere – slik at jeg ble sist i køen, tross min strategisk heldige posisjon.

Doen litt for nærme

Resten av flyturene gikk langt bedre, hovedsakelig fordi Singapore Airlines har ekstremt fine fly. Enda mer imponerende var Singapore flyplass, som det var en fryd å tilbringe noen timer på. Det eneste problemet var at jeg slet alvorlig med å sove, og på nåværende tidspunkt har jeg ikke sovet mer enn tre timer siden jeg stod opp søndag 30. august. Nå er det vel 1. september. Men jeg er litt usikker på hvordan dette fungerer, tidsforskjellen gjør meg gal allerede. Konklusjonen er i alle fall at jeg kommer til å sove voldsomt godt i natt.

Jeg har også rukket å gå på en kjapp sightseeing i Brisbane, som virker som en aldeles fantastisk by, selv om Jonas Bergh-Johnsen mener den ikke har sjel (et utsagn som begrunnes med at alt er veldig nytt og fint). Personlig synes jeg det er alt mulig her. Fra høye skyskrapere til aboriginere som danser i gatene med maling på kroppen. Spenstig. Vårt midlertidige hotell i Brisbane er av veldig god kvalitet, med treningsfasiliteter og svømmebasseng som herlige bonuser. Det er nesten så jeg skulle ønske vi kunne bo her hele perioden, men allerede lørdag drar vi til ingenmannsland – bedre kjent som Bourke (Australias svar på Mysen).

Haakon og Ola koser seg i bassenget på hotellet i Brisbane

Jeg tror likevel dette blir tre gode måneder!

Mathias den reiselystne og optimistiske