Neida, jeg er ikke doed...

... Jeg har bare hatt veldig ustabil tilgang paa internett den siste tiden, naa som hvetebroedsdagene paa Kangaroo Point er over. Naa sitter jeg paa pc'en til packpackerhotellet Brisbane Backpackers, som logisk nok ikke har norsk tastatur. Derfor kan jeg heller ikke skrive de artige bokstavene ae, oe og aa. Haha, det var jo lett aa forklare med dette tastaturet.

Tokyo fotografert fra et utkikkspunk. Lett aa forstaa hva jeg mener med stor, kaotisk by naar man ser dette. Men flott, for all del.

Det har skjedd usansynelig mye de siste to ukene, alt for mye til at jeg skal kunne forklare det. Derfor skal jeg proeve aa ta det i korte trekk. Etter Hiroshima ventet et todagers stopp i Kyoto, en flott by i gammeldags, japansk stil. Etter det begynte det virkelige eventyret, nemlig Tokyo. Det er ranket som verdens stoerste by (selv om mange nok vil si at Mexico City er stoerre, men jeg velger aa stole paa skoledagboka til Johannes) og er et fullstendig kaos. Umulig aa ikke bli sliten av aa reise rundt her. Mennesker overalt, stappfulle tog, mye tvilsom mat og fortsatt; INGEN kan engelsk.

Men likevel, du verden hvor fascinerende denne plassen faktisk er. Japanerne er ikke som europeere, og det baerer Tokyo tydelige spor av. Alt skal vaere soett eller barnslig, noe vi fikk oppleve paa den saakalte @homeCafe. Her har japsene kledd seg ut som franske maider, og gaar rudt og kaller deg "master". Maten du bestiller blir velsignet med en slags rar dans mens de former hendene sine som hjerter og peker paa maten. det er kanskje den saereste opplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Japanerne saa ut til aa elske det. Blant annet var det en japaner der som kom inn med et stort fotoalbum og tok et bilde av seg selv og en av maidene. Saa satt han det inn i albumet, som nesten var stappfullt av bilder av han og andre maider. En ekstremt saer virkelighetsflukt for rare datanerder som umulig kan foere noe godt med seg. Perverst, rett og slett...

Johannes poserer ved en plakat av @homeCafe. Desverre var det ikke lov aa ta bilder inne for aa fange galskapen. Men alle servitrisene saa faktisk ut som dette. Johannes' smil er faktisk ikke fake det heller.

Og som sagt, japanerne har en utrolig saer smak naar det gjelder mat. Dette merket jeg for foerste gang i Kyoto, da jeg ble servert et tradisjonelt, japansk maaltid paa hotellet. Jeg klarte, likt som de aller fleste, ikke aa spise saa alt for mye av det. Jeg skulle gjerne fortalt hva jeg ble servert, men jeg vet rett og slett ikke. det er det mest frustrerende med maten i Jpana; jeg visste nesten aldri hva det var jeg puttet i munnen. Og kjaere venner, det er ingen god foelelse. Det samme ble bekreftet i Tokyo, saerlig paa isbutikken. Et stort kjoepesenter i Tokyo har nemlig et enormt omraade der det selges is, i maaange forskjellige smaker. I tillegg til de vanlige som sjokolade og pistasje kunne man finne oel, haifinnesuppe og min personlige versting; blekksprutblekk. Sykt, rett og slett.

Oppholdet i Japan virker utrolig kort naar jeg naa ser tilbake paa det, tiden gikk unna som bare det. Nesten litt trist, siden alt gikk i ett saapass fort at jeg nesten aldri fikk tid til aa suge inn inntrykket og oppfatte at jeg faktisk var i Japan. 7. november gikk turen videre til Cairns i Australia, en by som ligger lengre nord enn Brisbane. Ergo ligger det naermere ekvator og har et ganske fuktig klima. Det merket vi raskt, ikke bare paa grunn av den syke luftfuktigheten, men ogsaa pga eksistensen til regnskoger. Disse fikk vi naturligvis sett paa, men likevel var det snorkling paa Great Barrier Reef som var det store hoeydepunktet. Jeg trodde det skulle vaere i et inngjerdet omraade, men det var det faktisk ikke. Det var kanskje den beste opplevelsen saa lang paa A/A-studiet. Paa et tidspunkt svoemte jeg rundt med en blaa/groenn fisk som var like stor som meg. Fantastisk.

Jeg og Anniken fant Lycra-draktene vaare utrolig artige, saerlig siden min hadde et lite hull paa hodet som haaret mitt stakk ut av. Draktene saa fullstendig idiotiske ut, men beskyttet 100% mot maneter, som var det viktigste. Noen av manetene ved dette revet kan drepe et menneske paa ikke mange minuttene.

Naa er jeg tilbake i Brisbane, hvor jeg, som nevnt tidligere, bor paa et backpackerhotell. Heldigvis er standarden paa dette noe bedre enn standarden paa Funk House i Sydney, saa dette kan vi absolutt leve med. Naa er gruppa paa 30 for foerste gang splittet opp, og vi er naa paa egenhaand. Jeg bor likevel sammen med gutta fortsatt, Johannes, cage, Sindre og Ola. Tilvaerelsen kommer ikke til aa vaere lenge riktignok. Allerede om to dager drar jeg videre til New Zealand, noe jeg ser fram til. Etter det kommer jeg til aa bo paa det samme hotellet jeg sitter aa skirver blogginnlegg paa naa.

Tiden jeg har kjoept er snart ute, saa hvis det er noen grove skrivefeil her skal dere vite at jeg ikke hadde tid til aa se over. Dette minner meg om aa skrive for f-b med noen faa minutter til deadline. Selv paa en reise som dette faar jeg journalistassosiasjoner. Skremmende.