Det daglige livet i Japan

Tiden her i Hiroshima har gått nesten skremmende fort. Jeg så på fire netter på vårt flotte hotell som en halv evighet, men nå på min siste natt her er det slettes ikke den følelsen jeg sitter igjen med. Vi har blitt introdusert for hverdagslivet i Japan, som er målet med nettopp denne delen av reisen. Kyoto skal vise oss det gamle Japan, men Tokyo, naturlig nok, skal vise oss det moderne Japan.

Jentene har tatt på seg kimono, mens Jonas i forgrunnen demonstrerer hvordan en ekte samurai skal oppføre seg. Synd tiden der man lette etter statister til Kill Bill er over.

Tirsdag ble vi lært opp i forskjellige ting som er typisk for Japan, som oregami (brette papir til fugler, en kunst som er i ferd med å gå noe ut på dato), drikking av grønn te kombinert med konsumering av en illesmakende liten kake (som skapte en ond sirkel av dårlig smak; man prøvde å skylle ned den ene dårlige smaken med den andre, uten at man noen gang fikk den vekk) og prøving av kimono, japsenes bunad. Gutta fikk drakter som minnet litt om en samurai, med sverd og hele pakka. På kvelden arrangerte Lappy Club (en frivillig organisasjon som av en eller annen grunn tar vare på internasjonale studenter, trolig for å lære engelsk bedre) en fest for oss, noe bød på god mat, pinlige sangfremførelser og dans jeg aldri trodde jeg kom til å danse.

Ordet pinlig får en helt ny mening etter at "Mr. Lappy" (lederen av organisasjonen med det klingende navnet) dro en sang for oss. Legg særlig merke til Haakons engasjerende sittestilling og vinflasken til høyre som indikerer at mer enn bare godt humør var inne i bildet.
Jeg og look-alike'en til Ugly Betty på middagen til Lappy Club. Hun satt rett over meg og kunne ganske mye engelsk etter et besøk på New Zealand.

Torsdag bød på flere interessante innsyn i det dagligdagse Japan. Det startet riktignok relativt spesielt. Vi dro for å besøke et gammelt tempel på en øy utenfor Hiroshima. Det har blitt kåret til Japans tredje vakreste sted, og er en stor turistattraksjon. Derfor vil jeg påstå at det hadde svært lite å gjøre med det dagligdagse Japan, siden det var flere vestlige turister der enn noe annet sted jeg har sett i dette rare landet. Men til slutt fant jeg og de jeg vandret hvileløst rundt sammen med en bortgjemt café på den delen av øya som er bebodd. Her møtte vi en utrolig hyggelig japansk gjeng. Den ene, Tochimoto, eide caféen, og spanderte det ene og det andre på oss (blant annet den samme vonde kaken vi ble lært opp til å spise dagen før, som han fikk levert på døren av et slags postbud spesielt for oss). Stamgjestene hans var også hyggelige, men kunne desverre lite engelsk. Likevel viste de interesse, og ville gjerne høre om norske temperaturer, så lenge vi hadde en tolk. Tochimoto ble til slutt veldig glad i meg, og gav meg etterhvert kortet sitt med telefonnummer og mail så jeg kunne kontake han og bo hos han neste gang jeg var i Hiroshima. En interessant opplevelse.

Gjengen på vei opp de trange gatene på øya jeg ikke husker navnet på, ganske nærme den flotte caféen vi til slutt havnet på. Her var det ikke en eneste turist, og det føltes bra.

Kvelden ble like interessant, for da skulle jeg og Johannes på middag hos en vanlig, japansk familie, en del av opplegget til høgskulen. Dette hadde vi gruet oss veldig til, siden folk i japan har et fascinerende lavt kunnskapsnivå når det kommer til engelsk. Vel forberedt på at dette kunne bli superpinlig ble vi møtt av en jovial forsker som nesten kunne mer engelsk enn oss. Nori Nakamura jobber med stråleforskning (og passer derfor flott inn i Hiroshima) og var lett å komunisere med. Hva den mannen ikke kunne. Kona hans Ruri var desverre litt mer ukomfortabel med språket, men virket også som en hyggelig person. Maten var god (utrolig nok, også her var jeg passe nervøs) og samtalen fløt fint. Nori var egentlig fornøyd så lenge han fikk vist oss modellflyene sine. Og det fikk han. Mange ganger.

Nori viser stolt fram sin spesialitet, modellfly i feil proporsjon som flyr ut av en ramme. Og folk synes JEG har spesielle interesser.

Dagen i dag (fredag) har gått med på å oppleve den japanske landsbygda. Dette var nytt av årets program, og i utprøvelsesfasen. Der synes jeg egentlig det bør forbli, for jeg anser ikke dagens opplevelser som noen stor suksess. Det viste seg at denne landsbyen var ekstremt liten og treg. Det tok nøyaktig to minutter å krysse hele plassen, og vi hadde fire timer på oss. Vi endte opp med å spille kort mesteparten av tiden, pluss at vi gutta tok en "matchotur" i skogen. Det var lite givende, og det mest spennende øyeblikket var da jeg fant en kneler. Fint var derimot badet de hadde der, og vi fikk dermed muligheten til å ta et ekte, japansk bad. Det innebærer omtrent det samme som om man skulle badet naken i et opphetet offentlig basseng i Norge, bare at gutter og jenter her var separert. Spesiell opplevelse dette, særlig i boblebadet hvor det var heller trangt om plassen. Hvis vi gutta ikke ble godt nok kjent etter seks uker på kangeroo Point er vi sannelig godt nok kjent nå.

Guttas matchotur. Stien var ikke mye å skryte av, og det var sannelig ikke omgivelsene heller. Men du verden, vi klarer sannelig å ha det gøy likevel.

I morgen tidlig reiser jeg til Kyoto, for å oppleve det gamle Japan. Det ser jeg frem i mot, med unntak av å stå opp halv syv i morgen, etter kveldens avslutningsmiddag på den lokale restauranten Otis (med ekte japansk musikk til, fremført av damen som "hjalp" oss på togstsjonen i Tokyo tidligere denne uken. Det var faktisk veldig fint).

Hiroshima!

Sindre og meg ved Domen i Hiroshima, det eneste som i dag er igjen etter atombombingen i 1945.

Kangeroo Point er forlatt en gang for alle, og Japan har tatt i mot meg og resten av reisefølget med åpne armer. I skrivende stund sitter jeg på mitt flotte hotellrom iført et eller annet sært, japansk hotellantrekk med superraskt, gratis internett. For en start, jeg elsker Japan allerede!

Avreise til Japan var 06.00 på mandag, altså relativt tidlig. Jeg valgte å døgne for å få med meg nattens sportslige begivenheter, uten at det endte spesielt heldig for min del. Så dødstrøtt og sur satt jeg meg på bussen med en småmelankolsk Sindre som nettopp hadde sagt hadet til kjæresten Tina (som har vært på besøk). Busspartneren passet meg bra.

Å fly til Japan skal, på papiret, ta 8 1/2 time. Det skulle vise seg å ta litt lenger for vår del, siden det var et fryktelig uvær over Tokyo. Vi er en gjeng med pyser når det kommer til det å fly, ganske så mange misliker denne transportmiddelet mer enn middels sterkt, meg selv inkludert. Derfor var vi ikke veldig høye i hatten da vi skulle lande i dette uværet. Kaptein Honda ga oss beskjed om at det kom til å bli litt turbulens, men det ble likevel verre enn vi ventet. Tydeligvis ble det verre enn Kaptein Honda ventet også, for to ganger måtte han avbryte landing og sette full gass oppover igjen, tross at bakken føltes meget nære. Mer rolige ble vi ikke av at flyvertinnene hørtes ut som ex pornostjerner, for de hvisket så sinnsykt sensuelt inn i mikrofonen. Jeg satt i en lenke på fem der alle holdt hverandre intenst i hendene, og både jeg og Anniken hadde relativt tydelige klemmemerker på hendene etterpå. Skremmende saker å være i lufta. Vi kom ned på tredje forsøk, og kaptein Honda fikk opplaus.

Fontenen ved Fredssenteret i Hiroshima, med pent, rosa lys i bakgrunnen.

Vår første dag i Japan var ganske kort, siden vi ankom relativt sent. Vi brukte mesteparten av tiden på å skaffe billett til toget vi skulle ta neste dag, uten at vi fikk det til (derfor måtte vi ordne det neste morgen, noe som resulterte i at vi måtte opp 06.00). Litt middag ble det også, men til skrubbsultne nordmenns skuffelse viser det seg at japanerne spiser sykt lite. Middagen jeg fikk ville neppe mettet en norsk femåring, og dermed ikke meg heller. Trøsten var at jeg fikk en utrolig god natts søvn på et herlig hotell, etter at jeg dyttet i meg en pakke kjeks jeg fant på seven elleven (den eneste artikkelen jeg skjønte hva var, pluss en lakrispastill som viste seg å være mint).

Høyhastighetstoget som tok oss fra Tokyo til Hiroshima, med svært varierende grad av våkenhet.

I dag har vi tatt tog tilsvarende en distanse Oslo - Bodø, og det har ikke tatt mer enn fire-fem timer. Ganske fascinerende, særlig med tanke på at jernbanen er fra sent på 1960-tallet. Igjen viser det bare Norges udugelighet når det gjelder infrastruktur (håper du leser dette, Jens Stoltenberg, selv om jeg tviler sterkt på at du er en følger av Mathias På Reisefot). Så på formiddagen ankom vi Hiroshima, og har brukt denne dagen på å utforske fredssenteret. Naturlig nok er det atomkatastrofen som står i sentrum på dette senteret, og jeg har aldri vært mer i mot atomvåpen enn etter et besøk på dette stedet, hvor man ser rester av klær, flasker, hud og hår fra bombingen, pluss noen virkelig forstyrrende bilder. Flott var også foredraget vi fikk av en av de overlevne fra katastrofen.

Den overlevne, med et kart over Hiroshima og hvor de verste skadene ble gjort. For de spesielt interesserte kan jeg si at hun oppholdt seg nede til høyre på den mørkerøde greia. Hun er forresten 77 år nå. Holder seg godt, men kan ikke engelsk, likt som resten av dette merkelige landet.

Nå skal jeg være her i Hiroshima noen dager, før vi tar turen til Kyoto. Regner med at det kommer et nytt innlegg innen den tid, siden vi har et ganske så tett og interessant program de neste dagene!

Sydney, del 2

Et bilde fra toppen av tårnet på Sydney Harbour Bridge, utover mot Sydney Opera House.

Del to av Sydney starter på mandag, da det var tid for den mest harry delen av turen, nemlig besøket vårt til det som er best kjent som Summer Bay (eller noe), stranda fra Home and Away. Man kan jo spørre seg hva som foregikk oppi hodet mitt da jeg tenkte det var en god idé å sette seg på en buss i en og en halv time for å komme til en strand sett i en såpeserie som jeg ikke en gang liker. Jeg kan forsikre alle om at dette utelukkende var gruppepress og ingenting annet. Det var en dag med Home and Away eller sitte alene i Sydney hele dagen, noe som ikke fristet i det hele tatt.

Sammen med en del jenter som hadde dette som et av turens høydepunkter kunne selv jeg, med min blennende likegyldighet til opplegget, føle antiklimakset hardt på kroppen da vi ankom. For denne berømte plassen var virkelig ikke noe mer enn en strand og en kafé (som slettes ikke lignet på den fra tv-skjermen). Man kunne riktignok få kjøpt en caps med Home and Away-logo på, men bortsett fra det minnet lite om en filmlocation. Det var mer Away enn Home, for å si det sånn.

Meg på stranda som alle forbinder med en av vår tids teiteste såpeserier.

Likevel ble det en hyggelig og interessant affære, siden Lotte hadde bursdag. Anniken og Malene hadde ordnet tidenes største muffins til henne, som mettet samtlige i gruppen vår uten problemer. I mangel på ekte skuespillere bestemte vi oss i stedet for å ta saken i egne hender, og spilte inn vår egen episode med bursdagsbarnet Lottes eget kamera. Igjen endte jeg opp med rollen som homofil (jeg får alltid det eller jente av en eller annen grunn), men det var greit. Rollen min het bare "gay friend", så det var ikke store greiene (selv om jeg fikk løpe etter Don da han ville begå selvmord etter å ha mistet sin store kjærlighet. Kvalitetsproduksjon dette her).

På kvelden er det verdt å nevne at vi var på IMAX Sydney, som har verdens største kinoskjerm. 3D-film viste seg riktignok å ikke helt være noe for oss, kanskje mer for den yngre garde. For all del, det var fantastisk grafikk osv, men historien var tynnere enn den nye regjeringen, og da blir opplevelsen relativt mangelfull likevel. Hjemturen var mer underholdene, med tidenes dårligste taxisjåfør. Ikke kunne han gatenavna i Sydney, ikke kunne han engelsk og ikke kunne han geografi. Vi brukte hele den 15 minutter lange turen på å forklare denne forvirrede asiaten at man ikke trengte visa for å komme til England og Sverige, pluss hvor mange dollar man må betale for en kopp te i Norge. Herregud, for et virrvarr.

Tirsdag var hjemreisedag, men for å få den billigste flybilletten gikk ikke flyet før halv ti på kvelden. Derfor bestemte vi oss for å dra på en liten opplevelse i bushen denne dagen. Bare snaue to timer utenfor Sydney ligger nemlig Blue Mountains, et naturreservat med storslått australsk natur. Særlig mange av oss var det ikke, siden det innebar å stå opp klokka seks på morgenen, men jeg, Ola, Jonas, Joe, Cage, Malene og Anniken hadde en strålende dag. Vi fikk se ville kengeruer, den berømte fjellformasjonen "de tre søstre", tatt verdens bratteste tog og gått over 1000 trappetrinn (hvis man legger sammen opp og ned). Vi fikk også tatt noen flotte bilder av horisoneten. Veldig flott!

Utsikten utover Blue Mountains. Veldig vilt, med unntak av rekkverket i forgrunnen. Den store forskjellen på Norge og Australia, Besseggen kunne aldri hatt rekkverk. For et pyseland...

Reisen tilbake til Brisbane gikk relativt uproblematisk for seg, med unntak av at jeg glemte boka mi på flyet. Jeg kom på dette da jeg hadde gått to skritt utenfor flyet, og spurte pent om å få gå inn igjen. Dama jeg spurte ble på kanten til agressiv, og nektet meg å gå tilbake. Tydeligvis blir man terrorist eller selvantennende så fort man puster inn lufta utenfor flyet, så hun måtte få noen inne på flyet til å hente den for meg. Jeg ble ikke stor mer fornøyd da denne irriterende damen lo av at det var en dinosaurbok.

Nå venter de siste dagene før reisen til Japan. Vi drar tidlig mandag morgen, og jeg regner med å måtte døgne fra søndag til mandag, siden FFK-Molde ble flyttet til hovedkamp og dermed senere på kvelden. Altså blir det en tøff start på mitt eventyr i Japan, men jeg regner med at jeg kommer til hektene igjen rimelig kjapt.

Regner med å få lagt ut litt underveis i Japan!

Sydney, del 1

Nok et lite eventyr er over for min del og jeg er tilbake fra Sydney. Oppholdet har vært aldeles fantastisk, og jeg må si at jeg på forhånd undervurderte Sydneys potensial. Første dag i Sydney ble en ren "bli-kjent-dag", hvor vi gikk rundt i byen og så oss om, pluss den obligatoriske photoshooten ved Sydney Opera House.

At det var greit å tilbringe mesteparten av tiden i selve byen er lett å forstå så fort man ser et bilde av hvor vi bodde. Siden prisen var så ekstremt lav som den var forventet jeg lite av hotellet vårt "Funk House", men jeg ble likevel tatt litt på senga av standarden. Det eneste navnet som var mindre lovende enn Sugar Shack var nettopp Funk House. Og Funk var det vi fikk, for lite kan vel beskrive stedet bedre enn ordet "jalla". Alle dørene var malt i ett eller annet sært tegneserieinspirert motiv (for eksempel en Harry Potter med sinte øyne og sigar i munnen), gangene var malt i skrikende og grelle farger, og det samme kan sies om den såkalte spisesalen.

Jeg vil ikke påstå at rommene var særlig lukseriøse heller. Vårt firemannsrom bestod av to køyesenger, en søplebøtte og noen hyller. Ved to anledninger ble det observert kakerlakker, og noen på de andre rommene våknet opp med loppebitt. Senga var dekorert med en pute som dog var bedre enn den harde på Kangeroo Point, mens dynen ble forenklet til et fleecepledd kombinert med en slags gardin. Det var to felles doer og tre dusjer for hver etasje. Den ene gangen jeg satt på do kom det en eller annen gal backpacker inn og begynte med ymse aktiviteter på doen ved siden av, og fylte opp et allerede dårlig inntrykk av hotellet og dets gjester. Det var veldig lytt, og lydene fra vårt mildt sagt tvilsomme nabolag strømmet lett inn. Kings Cross er, fant jeg ut i ettertid, kjent som Australias farligste gate. Det er kjent som Sydneys hore- og homsestrøk, og ved en anledning ble to mennesker fraktet livløse vekk fra gata vår mens et titalls politimenn fløy rundt. Det virket som alle byoriginalene holdt til her, alt fra dama i Bjørn Dæhlies kondomdress til Hippie/dame/mannen med langt rød-rosa hår og bånd. Spesiell opplevelse å bo her, og skjeldent har jeg vært mer happy for å komme tilbake til siviliserte forholdt.

Men lite gjorde dette så lenge vi fikk nyte byen fullt ut, og det var tross alt enda en unnskyldning for å tilbringe mest mulig tid ute i det fine været, samme hvor sliten man enn måtte være i beina etter å ha trasket rundt en seks, syv timer. Blant høydepunktene den andre dagen var turen opp til Sydney Harbour Bridge, som er verdens nest største bro av sitt slag. Utkikkstårnet var 89 meter høyt, og gav en utrolig utsikt over hele Sydneys havn. Like flott var utsikten senere på dagen, da jeg, Jonas, Mari N og Ingrid S tok en ferje ut i havna og fikk noen virkelig fantastiske bilder av Sydney i solnedgang. Magisk.

Fredag fikk vi også oppleve litt av Sydneys uteliv, noe som også var en intressant affære, om ikke helt i min gate. personlig synes jeg en klubb er en klubb samme hvilket land man er i, og denne nattklubben i Sydney gav meg ikke veldig mye mer utbytte enn hva Rokken ville gjort i Norge. Følgelig ble det en tidlig kveld på lørdag, og Jonas mente at "bare homser ikke går ut på sin eneste natt i Sydney i livet". Så brått har jeg blitt homo også, nok en av de interessante vendingene livet kan føre med seg når man er i en storby. Hvis å være homo er å ikke være ute to netter på rad, pluss å trenge litt søvn etter å ha trasket rundt i en by med 4 millioner innbyggere i syv timer tre dager på rad, så greit, så får jeg vel være homo da.

Les mer om Sydney-turen i del to, sjekk innom mathiaslunde.blogspot.com om et par dager!

BTW - igjen har det fantastiske nettet på Kangeroo Point sveket meg, og heller ikke denne gang er det mulig å få lagt ut bilder. Satser på at dette bedrer seg og at jeg får lagt ut noen bilder til del 2!

Regnet fra Norge og tanker om Sydney

Det jeg savner minst med sunnmøre og Volda er det konstante regnet. Derfor var det et sjokk for meg og Ola da sunnmøret innhentet oss i går, og gav oss en regnskur jeg aldri har sett maken til. Det hele kom veldig overraskende på. Dagen startet som en av de varmeste, med 34,5 grader. Jeg var på smeltepunktet, og la meg som slakt ved bassengkanten. Der lå jeg med solkrem på alle steder unntatt nesa, noe som førte til at jeg nå minner om reinsdyret Rudolf. Jeg venter i spenning på telefon fra nissen som vel vil ha meg som stand-in. Uansett, etter et par timer kom en gjeng unger løpende for å leke ved bassenget, og da jeg fikk den andre kalde spruten av vann på magen fikk jeg nok. Jeg gav meg selv valget mellom å gå før det gikk for langt eller vente på nedspruting nummer tre og potensielt nedsable de irriterende ungene. Det ble med det første (ellers ville dere lest dette som en nyhetssak eller fengselsrapport, ikke som en artig blogg).

Lite visste jeg at disse ungene egentlig fortjente en takk. Mens jeg skuet min fargede nese og lagde meg noen ostesmørbrød, begynte det plutselig å lyne og tordne. Først da la jeg merke til hvilke stormskyer som brått la seg over Kangaroo Point. Så begynte det å regne. Mye. Det haglet mot verandadøren vår, som har to meter med tak foran seg. Vinden flyttet på det tunge bordet som står der ute, og jeg og Ola ble ganske stumme av fascinasjon, helt til jeg kom på å hente kameraet, for å fange denne tropiske stormen.

Regnet som strømmer ned over verandaen vår, i ekte Volda-stil. Om ikke enda verre..?

At jeg bruker et helt blogginnlegg på dette sier vel sitt om hvor lite som skjer om dagen. Høydepunktene ellers i det siste har vært en seier i kortspill (en seier Sindre gav meg siden han har mindre i mot at jeg vinner enn at Mari Vollan vinner) og kaka levert på døra av jentene fra rom 26 (med biter av hvit sjokolade inni). I går bestilte vi også hotell til turen til Sydney, hvor avreise er i morgen (!). ja, jeg vet. Vi burde bestilt før. Til min forskrekkelse var det en periode aktuelt å bo på et sted kalt "Sugar Shack". Dette virjet galt av tre grunner;

1. Steder med ordet "Shack" inni seg er sjeldent de beste.

2. "Sugar" i denne forbindelsen gir meg følelsen av at det foregår ting der inne jeg helst ikke vil være med på.

3. Når disse to KOMBINERES kan utfallet umulig være Ritz eller Plaza, for å si det sånn.

Heldigvis endte vi ikke opp på Sugar Shack, vi havnet på et annet backpackerhotell jeg ikke husker navnet på.

Hva vi skal gjøre i Sydney utenom å se på Operahuset vet jeg sannelig ikke. Det er en storby, og det er sikkert nok av ting å se der. Jonas påstår han har festet nok for en stund etter Byron Bay, noe jeg ikke tviler et sekund på. Det tar på kreftene å synge karaokeversjonen av "I'm horny" med innlagt strippeshow på et utested. Personlig har jeg ikke noe i mot lite festing og mange opplevelser, selv om jeg har følelsen av at pipen får en ganske annen lyd når vi først er i Sydney. Vi kan i alle fall ikke sitte utenfor operahuset en uke.

Vi har forresten omsider fått vår første skriftlige klage på utkastelse fra leiligheten dersom vi ikke slutter med "our drinking and noise level". Brevet kom etter at noen nek fra Melbourne lagde bråk ved grillomådet, og vi tilfeldigvis var der samtidig. Alle andre har klaget, vi gadd ikke. Vi har allerede blitt truet med utkastelse, nå har vi det i alle fall på papir. Klagebrevet henger nå som pynt på kjøleskapet.

Da blir det nesten en uke uten Mathias På Reisefot, men skal komme tilbake med oppdateringer på Sydneyturen så snart jeg er tilbake.

Prekæs=)

Late dager med herr og fru Stevens

Alle gutta på rommet valgte denne uken å dra til partyland, bedre kjent som Byron Bay. Verken jeg eller Haakon hadde spesielt lyst til dette, særlig oppi en trang økonomi som torsdag skal testes i Sydney. Så denne uken har det vært late dager for ekteparet fra rom 40, og vi har hatt det veldig gøy.

Haakon selv foreslo at vi skulle "ta én dag i koalareservatet, én på stranda i Gold Coast, og så kan vi slække resten". Etter den første dagen med koalaene lurte jeg på hvordan i alle dager det kunne bli slækkere. Dette var en plass med temmelig nøyaktig 130 koalaer hengende rundt, og for de som ikke har sett dem før: koalaer er ekstremt late. De gjør ingenting annet enn å sove og spise, og det var umulig å ikke bli en smule smittet. Likevel føler man seg som speedy gonzales så fort man er blant disse merkelige skapningene.

Det var masse kengeruer der også, som det var lov å mate! Jeg og Haakon benyttet oss naturligvis av muligheten. Kengeruene viste seg riktignok å ha en småfiendlig holdning til oss, for de første vi nærmet oss ble direkte aggressive, og brått kom myten om at kengeruer dreper flere mennesker enn haier farende fram og tilbake i hodet mitt (trolig i Haakons også, siden det var han som prøvde å posere med den furtne kengeruen). Til slutt fant vi heldigvis Sigvart, som var mer en villig til å tilbringe litt tid med oss (trolig fordi han elsket maten vi gav ham og ikke mer, kengeruer er kyniske sånn).

Dagen på stranda i Gold Coast var halvveis mislykket, siden været for en gangs skyld bestemte seg å jobbe i mot oss her i Australia. Men herregud så deilig det var å bade i havet, ikke bare den kunstige stranda i Brisbane sentrum! Rart hvor ung man umiddelbart blir når man får leke seg blant bølgene (som faktisk var utrolig store), vi må ha sett ut som seks-åringer sammen med alle de staute surferne som elegant skar gjennom bølgetopp på bølgetopp. Problemet var at vinden ble verre og verre, og det førte til at sanden ble pisket i ansiktene våre. Jeg har fortsatt sand i nesa. I tillegg forsvant solen etterhvert også, og da var det et lett valg å ta neste buss hjem i Brisbane.

Resten av tiden gikk med til oppgaveskriving, shopping (noe jeg trengte for å følge planen min etter Japan - ikke vaske i det hele tatt og satse på at jeg har klær nok til returen til Norge) og eller avslapping ved bassenget.

Eller kort oppsummert:

Late dager for herr og fru Stevens!

Alt om ingenting

Rundt 12 australsk tid denne formiddagen bestemte internettet her på Kangaroo Point seg for å begå en aldri så liten sammensvergelse mot meg og mathiaslunde.com. Fra en hel fotballkamp i natt uten et eneste hakk er nettet nå så tregt at jeg kun med nød og neppe fikk åpnet blogger.com for å skrive et nytt innlegg. Derfor blir det ingen bilder denne gangen, selv om jeg har tatt mange kule den siste tiden. Beklager.

Den siste tiden har fart forbi merkelig fort. Dagene glir forbi nærmest ubemerket, og brått er det 5. oktober. Jeg har vært i utlandet siden 30. august, og når det sies på den måten lurer jeg litt på hvor tiden har blitt av. Et eller annet sted mellom hjemmeoppholdet hos turistguiden Stue og late dager på stranda i Brisbane har jeg tydeligvis glemt at jeg er i utlandet og ikke skal hjem til mitt kjære Norge før i desember. Jo mindre jeg tenker på Norge og alt/alle jeg gleder meg til å se igjen, jo fortere går tiden. Og du verden, hvor mye mer underholdene alt blir også.

Underholdene ble det på ingen måte i natt, da jeg igjen satt oppe til fire for å følge mitt kjære FFK. Det gikk som det pleier denne gangen også, noe som er ekstra irriterende når man er trøtt og sliten. I tillegg klarte Man.Utd bare 2-2, mens Arsenal (laget til bortimot resten av guttegjengen) vant 6-2. Trøsten var at seierssikre trøndere tapte - omsider. Likevel har det ikke vært noen god mandag. Jeg begynner å se for meg at FFK havner på en kvalikplass, og hvor typisk ville det ikke vært om vi møtte Sarpsborg 08..?

Nok fotball. Fredag var det ny ekskursjon i regi av skolen, denne gangen til North Stratford Island (tror jeg det het). Denne gangen var det ikke hvalsafari som ventet, heller en aboriginersafari (om det ikke høres alt for rasistisk ut). Vi ble lært opp i aboriginsk dans, som i stor grad går ut på improvisasjon, rare lyder og tidvis apeaktig oppførsel. Dans JEG klarer å beherske er skjeldent god dans. Vi kastet også boomerang, noe som for min del var mye vanskeligere. Boomerangen kom vel ca 15 meter, i en bane som pekte rett fram, før den deiset i bakken. For de med liten kunnskap om boomeranger kan jeg fortelle at de i teorien skal komme tilbake igjen, men jeg tror faktisk jeg har vært nærmere å få igjen barndommen enn jeg var å få tilbake den boomerangen. Da må man ta den klassiske "walk of shame", og hente den. Aboriginermannen frydet seg sikkert.

Deiligst av alt var en tur på stranda der, et skikkelig paradis. Sanda var finkornet, havet bøått og bølgene store. Rett og slett umulig å ikke nyte livet. Verre ble det ikke av at vi fikk gratis BBQ rett etterpå. Nesten ingen av jentene orket alt, og gladelig tok jeg imot rester av det ene kjøttstykket bedre enn det andre. For en dag! Desverre tok det på litt for mye da det nærmet seg kveld. Planen var en tur på byen, men jeg presterte å sovne sittende med hodet intill veggen på vorset. Skuffende for min del, jeg hadde gledet meg til å danse litt (etter inspirasjon fra aboriginermannen som lignet på Kasey Wehrman). Skulle nesten tro noen hadde dopet meg, men det tragiske var at jeg var udopet og 100% edru. Nattens løve slo til igjen...

Ellers ble det et kulturelt innslag på lørdag, da vi var på teater i Brisbane. En lokal forfatter har i lang tid vært på studiets pensumliste, og i år (som de to foregående årene) fikk vi æren av å møte han. Tror dette var på onsdag eller torsdag (mannen heter forresten Nick Earls, for de med spesiell interesse). Han har laget et teaterstykke av sin nyeste bok, og vi ble invitert med for å se. Det var veldig gøy, særlig siden han har brukt Norge som en inspirasjonskilde (handlet om en hjemvendt, australsk musiker som har jobbet med et norsk band de siste årene, med Gunnar og Øyvind som to frontfigurer)! Bare så det er nevnt, så har Nick lovet meg å kalle en karakter Mathias i neste bok, så lenge jeg gir han en god anmeldelse i Norge.

Nå venter en uke med masse dødtid og avslapping for min del, forhåpentligvis med en del skriving på hovedoppgaven også. Håper nettet er mer samarbeidsvillig neste gang så det blir noen bilder også.

Nevnte jeg at jeg gjerne skulle lagt ut noen bilder??

Snakes on a plane!