De siste dagene

Nå går dagene, for aller første gang siden august, veldig sakte. Ikke fordi jeg hater Australia eller er drittlei av å være her, for det er faktisk ikke tilfellet. Det er kombinasjonen av at jeg VET jeg snart skal hjem - og ikke har noe mer nyttig å gjøre - og det at jeg selvfølgelig ser fram til å se igjen mitt kalde, kjære Norge.

Det har vært en mildt sagt spesiell periode nå etter New Zealand. Planen var i utgangspuktet å bo resten av oppholdet på Brisbane Backpackers i byen (West End, der ranet skjedde for noen uker siden), der jeg skrev mitt forrige innlegg fra. Reiselaget ble også endret, etter at Anniken ble syk, måtte utsette Thailand-besøket sitt og valgte å slå seg sammen med oss gutta (noe som vel var greit, siden vi brått hadde en grunn til å oppføre oss som mennesker). Men planen om å bo på dette hostellet i nesten to uker endret seg da vi målte romtemperaturen om natta til 32,4 grader.

Før jeg visste ordet av det hadde vi avbestilt resten av oppholdet, og vi var plutselig tilbake på Kangeroo Point. Vi ble veldig bortskjemte på den høye standarden dette stedet faktisk holder mens vi bodde der i seks uker, men etter det ene søppelstedet etter det andre den siste tiden var vi brått ikke så blaserte lenger. Å komme tilbake til Kangeroo Point virket nå som en velsignelse, og vi klarte virkelig å nyte oppholdet fullt ut denne gangen. Og det elendige internettet, som irriterte meg grønn forrige gang, valgte jeg denne gangen å la være å kjøpe. Istedet gikk jeg til MacDonalds, hvor jeg snyltet på deres gratis nett minst en time om dagen (snylting siden jeg ikke kjøpte noe av dem). En herlig og billig løsning.

Problemet med dette oppholdet var at det ikke kunne vare reisen ut. 25 november begynte cricket-sesongen. Av en eller annen merkverdig grunn strømmer det australske folk til arenaene for å se menn i teite drakter kaste en sprettball mot tre pinner, og det fikk prisene på leilighetene våre til å dobles (siden de ligger ved siden av Gabba Stadium). Derfor måtte vi finne en tredje løsning, og havnet dermed på stedet jeg nå sitter å skriver i fra - City Backpackers. Det er et helt ok sted, selv om jeg må tåle å sove i dobbeltseng med Ola (som stjeler dyna mi hver natt). Den største bonusen er at jeg har gratis trådløst nett her, så jeg slipper å bruke penger på det. Desverre er nettet treigt, som i resten av dette gudsforlatte landet, så det er et mareritt å laste opp bilder (ikke at jeg har så mange uansett for øyeblikket).

Aktiviteter blir det egentlig lite av om dagen, med unntak av en tur på stranda i ny og ne. Jeg har også sett to kinofilmer (New Moon og 2012, og vil ikke anbefale noen av dem, med mindre man leter etter en sovemedisin uten medikamenter). Ellers har det mest blitt med å ta et siste åndedrag av sjelen til Brisbane by, i den grad den eksisterer. At aktivitetsnivået er lite akkurat nå fikk jeg et godt eksempel på nå for litt siden, på en bytur med Haakon. Jeg foreslo å kjøpe frimerker på veien hjem, men han foreslo å vente med det til fredag, sånn at vi har noe å gjøre hver dag. You heard me.

Mandag 30. november går turen hjem mot Norge igjen, og fram til det skal jeg prøve å slikke så mye sol jeg kan, selv om jeg begynner å bli lei av å vandre rundt i over 30 varmegrader hver dag. Men å komme hjem uten brunfarge i det hele tatt nå ville bare vært for teit.

New Zealand!

Foerst; litt om det naa beroemte ranet. Ja, jeg ble ranet like foer jeg dro til New Zealand. Det skjedde paa Brisbane Backpackers, et hostell paa West End. Paa grunn av ulidelig hoeye temperaturer valgte vi aa sove med aapen verandadoer, noe som ikke burde vaere et problem siden rommet var i andre etasje. Men det viser seg at man ikke er trygg med fem gutter paa et rom i andre etasje i Brisbane. mens vi sov og koste oss kom en eller annen snik og listed seg inn paa rommet etter aa ha klatret opp verandaen. han tok lommeboka mi, saa den siste tiden har jeg levd paa a overfoere penger til andres kontoer. Det fungerer, men er utrolig irriterende. Heldigvis tok han (eller hun, jeg skla ikke fullstendig utelukke at det kan vaere en frekk kvinne, selv om vi alle er enige om at ninjaer er det mest sannsynlige) ikke kamera og data. Da hadde det rablet for meg. Ikke alle paa rommet var like heldige, saerlig Sindre ble rundstjaalet skikkelig. Men skurken blir trolig tatt, siden Sindres sekk naa er funnet med fingeravtrykk. der laa ogsaa noen ting fra lommeboka mi (bla sertifikatet), pluss rester av kredittkortene vaare (hvor dette ekle mennesket hadde klipt ut hodene vaare.. a message?)

Saa; New Zealand! jeg har akkurat kommet hjem etter seks flotte dager paa disse to, vakre oeyene. Vi begynte reisen i Christchurch, en by som ser ut som en gammel, engelsk sak. Nesten mer engelsk enn det du finner i England, noe som nesten var litt skremmende. Men mest merkbart med denne byen var hvor kaldt det var. Temperaturen der var nok mellom fem og ti grader, og det var ingen av oss kledd for. saa det ble en kald dag med sightseeing foer turen gikk videre mot Picton, som er helt nord paa soer-oeya. Der padlet vi kajak i ca 12 kilometer (bare for opplevelsens skyld) foer vi tok ferje til Wellington. Det er hovedstaden, og ligger paa soer-tippen av nord-oeya.

Det var her vi virkelig fikk problemer. Lite ante vi at det akkurat denne dagen var en VM-kvalifiseringskamp i fotball, noe som betydde at alle hoteller var utsolgt. Vi hadde, selvfoelgelig, ikke booket paa forhaand. derfor ble det, igjen i kaldt vaer, en leting etter noen som hadde litt ekstra plass. Paa det mest desperate (etter nettopp aa ha utelukket muligheten for aa sove i telt i en park) gikk jeg aa spurte folk om jeg kunne bo hos dem en natt. En temmelig absurd foelelse. Fire gamle mennesker, som var mitt stoerste haap, skulle desverre ikke bo i Wellington, men videre nordover. Det var en ren tilgfeldighet som gjorde at vi kom over et hostell i utkanten av byen som hadde plass, og vi fikk most to mann paa hvert rom. jeg fikk en seng, Torjus maatte noeye seg med gulvet.

I Wellington fikk vi ogsaa leid bilen vaar, etter mye om og men. Saa den ekte roadtrip'en vi hadde planlagt begynte i realiteten ikke foer etter et par dager. det var god stemning i denne 8-seteren, og vi cruiset braatt nordover i et langt hoeyere tempo enn hva vi hadde gjort mede buss. Foerste stopp var Tongariro, der jeg, Ola og Jonas gikk det som regnes som New Zealands svar paa besseggen. Siden ble det et nytt villmarkssted kalt Rotaroa. Her fikk vi tatt en naermere titt paa all den vulkanske aktiviteten som er paa oeya. Vi moette ogsaa igjen de gamle menneskene jeg spurte om jeg kunne bo hos tidligere paa reisen. de hadde vaert oppriktig bekymret paa vaare vegne, og ble overlykkelige over aa se at alt hadde loest seg. et hyggelig gjensyn, som viser hvor liten verden egentlig er.

Vi ble i Rotaroa i to dager, og avsluttet med en tur til Hobbiton. Ingrid i gruppa vaar er en hardcore Ringenes Herre-fan, saa dette ble obligatorisk. Videre kjoerte vi til Aucland, hvor flyet gikk fra. Alt i alt la vi bak oss en ganske imponerende distanse paa heller kort tid, og brukte skremmende lite penger i forhold til hva en slik tur KAN koste (riktignok ikke frivillig, jeg hadde satt av alt for lite penger til denne turen). Det viser bare at det beste i livet ikke noedvendigvis koster masse penger!

Bilder kommer, naar jeg faar tilgang til internett igjen;)

Neida, jeg er ikke doed...

... Jeg har bare hatt veldig ustabil tilgang paa internett den siste tiden, naa som hvetebroedsdagene paa Kangaroo Point er over. Naa sitter jeg paa pc'en til packpackerhotellet Brisbane Backpackers, som logisk nok ikke har norsk tastatur. Derfor kan jeg heller ikke skrive de artige bokstavene ae, oe og aa. Haha, det var jo lett aa forklare med dette tastaturet.

Tokyo fotografert fra et utkikkspunk. Lett aa forstaa hva jeg mener med stor, kaotisk by naar man ser dette. Men flott, for all del.

Det har skjedd usansynelig mye de siste to ukene, alt for mye til at jeg skal kunne forklare det. Derfor skal jeg proeve aa ta det i korte trekk. Etter Hiroshima ventet et todagers stopp i Kyoto, en flott by i gammeldags, japansk stil. Etter det begynte det virkelige eventyret, nemlig Tokyo. Det er ranket som verdens stoerste by (selv om mange nok vil si at Mexico City er stoerre, men jeg velger aa stole paa skoledagboka til Johannes) og er et fullstendig kaos. Umulig aa ikke bli sliten av aa reise rundt her. Mennesker overalt, stappfulle tog, mye tvilsom mat og fortsatt; INGEN kan engelsk.

Men likevel, du verden hvor fascinerende denne plassen faktisk er. Japanerne er ikke som europeere, og det baerer Tokyo tydelige spor av. Alt skal vaere soett eller barnslig, noe vi fikk oppleve paa den saakalte @homeCafe. Her har japsene kledd seg ut som franske maider, og gaar rudt og kaller deg "master". Maten du bestiller blir velsignet med en slags rar dans mens de former hendene sine som hjerter og peker paa maten. det er kanskje den saereste opplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Japanerne saa ut til aa elske det. Blant annet var det en japaner der som kom inn med et stort fotoalbum og tok et bilde av seg selv og en av maidene. Saa satt han det inn i albumet, som nesten var stappfullt av bilder av han og andre maider. En ekstremt saer virkelighetsflukt for rare datanerder som umulig kan foere noe godt med seg. Perverst, rett og slett...

Johannes poserer ved en plakat av @homeCafe. Desverre var det ikke lov aa ta bilder inne for aa fange galskapen. Men alle servitrisene saa faktisk ut som dette. Johannes' smil er faktisk ikke fake det heller.

Og som sagt, japanerne har en utrolig saer smak naar det gjelder mat. Dette merket jeg for foerste gang i Kyoto, da jeg ble servert et tradisjonelt, japansk maaltid paa hotellet. Jeg klarte, likt som de aller fleste, ikke aa spise saa alt for mye av det. Jeg skulle gjerne fortalt hva jeg ble servert, men jeg vet rett og slett ikke. det er det mest frustrerende med maten i Jpana; jeg visste nesten aldri hva det var jeg puttet i munnen. Og kjaere venner, det er ingen god foelelse. Det samme ble bekreftet i Tokyo, saerlig paa isbutikken. Et stort kjoepesenter i Tokyo har nemlig et enormt omraade der det selges is, i maaange forskjellige smaker. I tillegg til de vanlige som sjokolade og pistasje kunne man finne oel, haifinnesuppe og min personlige versting; blekksprutblekk. Sykt, rett og slett.

Oppholdet i Japan virker utrolig kort naar jeg naa ser tilbake paa det, tiden gikk unna som bare det. Nesten litt trist, siden alt gikk i ett saapass fort at jeg nesten aldri fikk tid til aa suge inn inntrykket og oppfatte at jeg faktisk var i Japan. 7. november gikk turen videre til Cairns i Australia, en by som ligger lengre nord enn Brisbane. Ergo ligger det naermere ekvator og har et ganske fuktig klima. Det merket vi raskt, ikke bare paa grunn av den syke luftfuktigheten, men ogsaa pga eksistensen til regnskoger. Disse fikk vi naturligvis sett paa, men likevel var det snorkling paa Great Barrier Reef som var det store hoeydepunktet. Jeg trodde det skulle vaere i et inngjerdet omraade, men det var det faktisk ikke. Det var kanskje den beste opplevelsen saa lang paa A/A-studiet. Paa et tidspunkt svoemte jeg rundt med en blaa/groenn fisk som var like stor som meg. Fantastisk.

Jeg og Anniken fant Lycra-draktene vaare utrolig artige, saerlig siden min hadde et lite hull paa hodet som haaret mitt stakk ut av. Draktene saa fullstendig idiotiske ut, men beskyttet 100% mot maneter, som var det viktigste. Noen av manetene ved dette revet kan drepe et menneske paa ikke mange minuttene.

Naa er jeg tilbake i Brisbane, hvor jeg, som nevnt tidligere, bor paa et backpackerhotell. Heldigvis er standarden paa dette noe bedre enn standarden paa Funk House i Sydney, saa dette kan vi absolutt leve med. Naa er gruppa paa 30 for foerste gang splittet opp, og vi er naa paa egenhaand. Jeg bor likevel sammen med gutta fortsatt, Johannes, cage, Sindre og Ola. Tilvaerelsen kommer ikke til aa vaere lenge riktignok. Allerede om to dager drar jeg videre til New Zealand, noe jeg ser fram til. Etter det kommer jeg til aa bo paa det samme hotellet jeg sitter aa skirver blogginnlegg paa naa.

Tiden jeg har kjoept er snart ute, saa hvis det er noen grove skrivefeil her skal dere vite at jeg ikke hadde tid til aa se over. Dette minner meg om aa skrive for f-b med noen faa minutter til deadline. Selv paa en reise som dette faar jeg journalistassosiasjoner. Skremmende.