1 september

1 september

Sliten. Stort mer enn det er det vanskelig å beskrive egen tilstand med akkurat nå. De fleste har hørt om den slitsomme tidsforskjellen og de endeløse timene man må tilbringe i fly for å komme til Australia, men de aller færreste har opplevd det dirkekte på kropp og sjel. Det er fort gjort å ta litt lett på det. Jeg må innrømme at jeg var en av dem, og jeg var lykkelig uvitende om hvor slitsomt dette kom til å bli da jeg stilte opp på Gardermoen søndag ettermiddag.

Reisen til Australia ble delt i tre. Oslo til Frankfurt (verdens mest kaotiske og upraktiske flyplass, som trolig har koordinert mye av systemet sitt sammen med Statens Lånekasse), Frankfurt til Singapore og Singapore til Brisbane. På papiret skulle turen til Frankfurt være den klart enkleste, siden den bare er på to timer. Riktignok skulle det for min del vise seg å bli den klart verste, siden jeg ble plassert alene, helt bakerst i det fullstappede flyet. Min høyre nabo var en utlending uten sosiale antenner som var dekket i et slags pledd, mens min venstre nabo var flydoen. Og da mener jeg ikke at doen var i nærheten, da mener jeg at hodet mitt omtrent var drapert på det lille avlukket. Det virket som hver eneste person i flyet ville åpne døren til aromarommet, noe som var utrolig irriterende, siden det kom en relativt frastøtende lukt fra doen hver gang døra ble åpnet. Mer fornøyd ble jeg ikke da flyvertinnene, som hadde base 10 centimeter fra meg, dro mattralla helt til den andre enden av flyet før de begynte å servere – slik at jeg ble sist i køen, tross min strategisk heldige posisjon.

Doen litt for nærme

Resten av flyturene gikk langt bedre, hovedsakelig fordi Singapore Airlines har ekstremt fine fly. Enda mer imponerende var Singapore flyplass, som det var en fryd å tilbringe noen timer på. Det eneste problemet var at jeg slet alvorlig med å sove, og på nåværende tidspunkt har jeg ikke sovet mer enn tre timer siden jeg stod opp søndag 30. august. Nå er det vel 1. september. Men jeg er litt usikker på hvordan dette fungerer, tidsforskjellen gjør meg gal allerede. Konklusjonen er i alle fall at jeg kommer til å sove voldsomt godt i natt.

Jeg har også rukket å gå på en kjapp sightseeing i Brisbane, som virker som en aldeles fantastisk by, selv om Jonas Bergh-Johnsen mener den ikke har sjel (et utsagn som begrunnes med at alt er veldig nytt og fint). Personlig synes jeg det er alt mulig her. Fra høye skyskrapere til aboriginere som danser i gatene med maling på kroppen. Spenstig. Vårt midlertidige hotell i Brisbane er av veldig god kvalitet, med treningsfasiliteter og svømmebasseng som herlige bonuser. Det er nesten så jeg skulle ønske vi kunne bo her hele perioden, men allerede lørdag drar vi til ingenmannsland – bedre kjent som Bourke (Australias svar på Mysen).

Haakon og Ola koser seg i bassenget på hotellet i Brisbane

Jeg tror likevel dette blir tre gode måneder!

Mathias den reiselystne og optimistiske