Listefeber!!

O'hoy, og da er første måned i Australia unnagjort! Rart å runde 1. oktober med sommer, sol og 30 varmegrader. Leksa jeg lærer av dette er at den norske høsten (som jeg tidligere har vært heller negativ til) har sin sjarm, og jeg må innrømme at jeg lengter litt etter regn, tempraturer rundt 10 grader og genser/jakke-kombinasjonen. Jeg vet. Jeg er rar.

Uansett, som en liten "feiring" av månedsskiftet har jeg laget flere Topp 3-lister fra den første måneden min i det store utland. Enjoy!

TOPP TRE - HOT!

1. Subway Jeg vet at Subway finnes i Norge, men med en anelse skam må jeg innrømme at jeg aldri har prøvd dette stedet før denne septembermåneden. Og du verden, hvor nyttig og herlig det har vært. Brødmaten er suger, rett og slett, så når det frister lite med en matpakke er dette et glimrende (og faktisk ganske sundt) alternativ. Tomlene opp!
2. Eric Hutchinson/Jason Mraz Ojojoj, delt andreplass! Dette er de to beste sommerartistene jeg kan komme på, og er et must på i-poden i Australia. Tenker jeg så mye som en stressende tanke er det rett på med Food Chain eller Live High. Det er viktig å ikke stresse for mye i varmen. Stråhatten er selvfølgelig også et must når sommermusikk spilles.
3. Haakon Stevens Når fem gutter bor sammen er det lett at stemningen blir amper (skulle man i alle fall tro), men vi har en fantastisk humørspreder i Haakon. Så lenge han er her tror jeg ikke stemningen kan bli dårlig, og skulle det murre kan jeg LOVE at det tar seg raskt opp igjen! For en moromann!

TOPP TRE - NOT

1. Fluer For de som har fulgt med på bloggen min er det kanskje ingen overraskelse at de fordømte fluene kapret den verste plassen. Herregud, som jeg hater de skapningene. Flere kommentarer overføldig, hatten av for verdens mest irriterende dyr.
2. Jimojo Vår kjære internettleverandør her på Kangeroo Point slipper heller ikke unna Not-listen. Ikke rart. Det måtte sikkert hundre klageteleforner til før de bestemte seg for å gjøre noe med det latterlig dårlige nettet. Nå fungerer det igjen, men jeg vil påstå at ca 200 norske kroner har gått rett i dass på grunn av denne premiesamlingen av sære idioter. Takk (PS, 200 kroner er mye når man studerer i Australia).
3. Australsk brød Jeg er sikker på at brød blir det hyggeligste ikke-familiære gjensynet når jeg kommer tilbake til Norge. Brødet i Australia er verre enn Kristen Gislefoss i langrennstrikot. Bånn i bøtta. Ikke rart frokostblanding er primærfrokosten i dette underlige landet. Cewex (hvis det er sånn det skrives) - dere bør ha mye ferskt brød på lager 1. desember!

TOPP TRE - SAVN

Først legger jeg til at savnet av venner og familie er for innlysende til å inngå på denne lista.
1. Mills Kaviar Guuuuuuud, jeg savner Mills Kaviar! Verdens beste pålegg, uten tvil. Jeg visste det kom til å bli tøft med tre måneder uten, men etter bare én viser jeg tegn til abstinenser. Lykke til de to neste, Mathias... Generelt norsk mat er et savn, alt fra kjøttkaker i brun saus til den nydelige lakrisen.
2. Min egen pute Jeg vet dette høres latterlig ut, men ja, jeg lengter innmari etter min egen pute. Den jeg har her på kangeroo Point er latterlig dårlig. Jeg har lyst til å filleriste den, sparke den og brenne den på et bål (og danse rundt som en vill indianer etc).
3. Glemmen Kirke Ikke at selve bygget er så uunværlig, men dets menneskelige innhold er svært savnbart. Koret er en stor del av livet mitt, og jeg gleder meg til å komme tilbake å synge med mine medkorister! Håper dere synger pent i mellomtiden, folkens!
+ NORSK BRØD! Jeg vet det var fire, men jeg savner norsk brød!

TOPP TRE - TING JEG IKKE SAVNER

1. Influensa Jeg vet dette punktet er ganske ironisk siden jeg nettopp har vært syk. Men det er jo så UFATTELIG irriterende når høsten kommer og man tviholder på sommeren med et par t-skjortedager for mye. Resultatet er ofte sykdom. Dette rømte jeg fra i år. Men ble syl likevel. Crap.
2. Papirutgaven av Fredriksstad Blad Jeg har nettutgaven naturligvis, men den er enklere å droppe. Alt dette negative skriveriet om FFK gjør meg kvalm og irritert, og med papirutgaven ender jeg alltid opp med å lese all negativiteten. Hva annet er det å gjøre til frokost? Nettopp. Håper FFK berger plassen og FB lærer seg forskjellen på kritisk journalistikk og ren hets og motarbeidelse. Stå sammen, kjære Fredrikstad-folk!
3. Valget Herregud, så dårlig det skulle vise seg å gå. Glad jeg ikke er i Norge akkurat nå, da slipper jeg å se trynet til Jens Stoltenberg på absolutt hvert eneste hjørne. Trond Giske også. Fysjamej!

Ser fram i mot den neste måneden, med flere dager på kangeroo point og starten på den lenge ønskede turen til Japan! Tjohoo!

Endelig seier!!

Og omsider gikk det for FFK, en utrolig viktig og deilig seier. Det ble en natt med stor spenning i guttestua på Kangeroo Point, der alle fulgte med på hvert sitt. Jeg og Anniken heiet på hvert vårt lag foran den lille tv-skjermen, mens Ålesunderen Kai-Jonny (populært kalt Cage, lyden man får når man prøver å uttale K og J etter hverandre på engelsk) fulgte med fordi han tippet hjemmeseier på oddsen. Samme mann har forresten tippet U på Brisbane Roar mot Sydney i dag, og jeg lurer litt på hvilket grunnlag det tipset er på. Resten av gutta fulgte med på Premier League, og jeg må innrømme at en ManU-kamp aldri har virket mindre viktig. Nå kan jeg slappe av en hel uke, mentalt altså.



Ellers spiller været oss reisende stadig nye puss her i Brisbane. I går var det så varmt at jeg fryktet jeg måtte bli fraktet tilbake til Norge i en flaske, tror det var 33 i skyggen. Mest skremmende av alt er at det kommer til å bli så mye verre enn dette, skal vi tro de innfødte. Men det er ikke bare finvær, i det siste har vi nemlig slitt med sandstormer her. Skal vi tro vår gravide kunstlærer (som jeg ikke aner hvorfor vi hadde timer med) er dette meget uvanlig, så vi har fått sett noe spesielt denne uken. Det har til tider vært veldig dårlig sikt og nesten direkte usunt å være ute og ta et dypt åndedrag. Heldigvis ser det ut til å være over nå, og værmeldingene kan igjen melde om sol hver dag framover.

Kanskje vanskelig å se, men dette er et bilde av elva i Brisbane tatt fra en av bruene under sandstormen. Ser man nøye etter kan man se en båt i midten.

Ellers runder jeg snart min første måned i det store utland, noe som føles ganske rart. 1/3 av studiet er allerede gjennomført, og tiden går unektelig fort når man har det gøy. Det er bare fire uker til Japan står for mine føtter, og jeg må si jeg gleder meg sykt til å stå som et hvitt fyrtårn blant millioner av bittesmå svarthårede asiater. Men det er mye moro i vente før den tid også.

Bring it on!

Hval, sykdom, fotball etc

Meg og Mari N (en av tusen Mari'er i reisefølget) på en øy i forbindelse med hvalsafarien

Den første hele uken i Brisbane har gått (hvis du ikke regner med tiden før Bourke), og den har jeg hovedsakelig brukt på å være syk. Det har vært artig. Desverre har jeg ikke vært syk nok til å ligge rett ut og synes synd på meg selv. Jeg har kunnet gjennomføre det aller meste, bare med mye mindre energi og humør. Altså har jeg vært litt humørsyk uken som har vært, og håper folk flest tilgir meg akkurat det.

Men det har jo blitt litt tid til opplevelser også, aller morsomst var det på fredag. Som den lille zoologinerden jeg er ble jeg ganske glad da jeg fikk høre at det var planlagt en hvalsafari. En hel dag på bøljan blå med hele klassen og den facinerende knølhvalen. Det burde jo egentlig vært opplagt at disse hvalene aldri viste deg, men det var utrolig nok ikke tilfellet. De sirklet nærmest rundt båten og hoppet opp i ny og ne. En veldig fin trøst for meg som ikke får sett Tom Nordlie hoppe rundt på Stadion før til nyåret.

Knølhval som viser seg fram, og Mathias som var rask på avtrekkeren. Score!

Ellers prøvde jeg å se FFK-kamp på nett på søndag, uten at det var en spesielt stor suksess. For det første tapte FFK 4-1, noe som irriterte meg noe voldsomt. For det andre er det ikke lett å se norsk TV live for et A-menneske når man er i Australia. Kampen begynte to og sluttet fire, og det definerer jeg som SENT, særlig siden det var mandag dagen etter. Heldigvis hadde jeg mulighet til å sove til ti pga sen skolestart. For å være ærlig har vi ekstremt lite skole, og jeg skjønner ikke helt hva den ekstreme summen skolepenger egentlig gikk til. Det tredje problemet med denne natten var at nettet var like tregt som romkameraten min Sindre, og da går det sakte. Tro meg (håper du tilgir meg hvis du leser dette, Sindre). Det ble mest VGlive, for å si det sånn, og humøret var slettes ikke på topp da klokka nærmet seg fire.

Det har blitt fotball i Brisbane også. Tidligere på søndag tok jeg den korte, greie turen til Suncorp Stadium og Brisbane Roar Soccer Club. Det viste seg at Brisbane er større enn jeg regnet med, og det tok en time å gå hver vei. Det var litt ekkelt egentlig, siden jeg gikk alene i et strøk jeg aldri hadde vært. I mørket. Alt gikk bedre da jeg fant igjen den sinnsyke bortefansen fra Perth (5 timers flytur fra Brisbane). Det var bare en 5-6 av dem, og jeg hadde blitt kjent med dem på kampen. Artig gjeng, som jeg valgte å slå følge med tilbake til mer kjente trakter.

Geniene fra Perth, som holdt banneret opp-ned. I bakgrunnen en meget glissen Suncorp Stadium (37 000 tomme seter)

Oppsummeringen er vel at jeg har det bra, er småsyk, men i bedring. Satser på å bli flinkere med blogg og mail framover, nå som jeg har (omsider) kjøpt internett for de neste fire ukene. Endelig har nettet blitt fikset også, så det tar ikke lenger hundre år å laste opp et bilde. Hurra (dette skrev jeg før jeg prøvde å laste opp bildene - det viser seg at det tar 99 år nå, altså ikke stor forbedring)!

Prekæs!

Kangaroo Point!

Jada, så er jeg endelig tilbake i sivilisasjonen! Etter en uke i bittelille, elendige, skitne, fluebefengte Bourke føltes det uendelig godt å komme tilbake til Brisbane. Og det første synet som møtte meg og mitt entourage på fire var ikke akkurat ille: flotte luksusleiligheter på Kangeroo Point, bare ti minutter fra skolen og cirka femten fra sentrum.Guttane på den første middagen på Kangeroo Point.

Men det aller beste er å kunne gå på gata igjen uten å konstant måtte kjempe en nytteløs kamp mot en billion fluer. Av en eller annen grunn trives disse morbide skapningene veldig godt i Outbacken, og til dere som himler litt med øya nå: dere vet ikke hvilke demoner jeg snakker om. Fluene i Australia er ikke som de i Norge. I Norge er fluene alrighte - de holder seg stort sett på avstand. Av og til setter de seg kanskje på maten din, men ellers tenker vi nordmenn mer på veps og mygg enn på fluer.

Her er det anderledes. Fluene lever i et utrolig tørt miljø, og søker derfor væske overalt. Og hvor på et menneske er det mye væske (eller i det minste væske i det hele tatt)? Øyne, nese, munn og ører. Og det er akkurat der disse små monstrene setter seg. Hele tiden. I hope tall. Herregud, det holdt på å klikke for meg. Jeg er sikker på at hvis man åpner meg opp nå, vil man finne fluer i hjernen min. Sikkert lungene også, inni hver eneste lille forbanna bronkie. Jeg HATER australske fluer.

En liten illustrasjon på antall fluer i Bourke, og dette er ikke spesielt ille.

Men den tid er over. Nå er det storbyliv som gjelder. Og det trives jeg med. I dag hadde jeg min første joggetur i Brisbane sentrum, og det var en veldig bra opplevelse. Her har man egne sykkel, gang- og joggeveier. Med unntak av et fotgjengerfelt der den lille grønne mannen blir rød før du rekker å blunke er det lett å komme seg fram i denne flotte byen. Ikke vanskelig å forstå min begeistring kanskje, siden jeg kommer fra et land som ikke vet hva infrastruktur og framkommelighet er. Dette blir fire flotte, nye år i Norge...

Ellers er jeg godt i gang med begge oppgavene jeg skal skrive, jeg er vel egentlig ferdig med den første (men den er ekstremt dårlig, og jeg har planer om å jobbe mer). Snart skal jeg for alvor gå i gang med hovedoppgaven (den om Australian soccer). Det blir artig. Har tenkt meg på en kamp allerede søndag, med det lokale laget Brisbane Roar. Soccer er ikke veldig pop her i Brisbane riktignok, de foretrekker heller AFL, Rugby og den ekstremt morsomme idretten Cricket (som er omtrent like underholdene som å se en drue tørke inn til en rosin).

Kommer med mer, kjære følgere! Take care!

Mathias

Mer fra Bourke!

9 september

Livet i Bourke har nå begynt å sette seg, hverdagslivet går sin gang. Gradvis blir jeg bedre kjent med vertsfamilien, noe som nesten er litt trist, siden vi drar allerede fredag morgen. Men jeg og Sindre prøver å suge inn inntrykkene så godt vi kan mens vi har muligheten.

Å bo her er på en måte som å leve i en såpeopera, såpass mye hverdagsdrama foregår her. Da særlig i forhold til adoptivsønnen George, som er en slags bråkmaker. Han studerer ikke, skulker jobb veldig ofte, og har - logisk nok - nå også kommet i en stor uenighet med foreldrene (noe som resulterte i at han i går sparket i stykker en glassdør). Men han er snill da. Bare litt spesiell.

I går presterte han også å ta nøkkelen Sindre og jeg skulle komme oss inn med, noe som resulterte at vi måtte nøye oss med å slappe av på plenen etter mange timer ute i den australske villmarken. Heldigvis kom Maria og Randi og deres vertsfamilie kjørende forbi, og tok oss med til Mt. Oxley. Dette er vel det eneste fjellet i området (som ellers er flatere enn Danmark, og det er FLATT), og sørget for at vi fikk en aldeles uforglemmelig opplevelse, med god mat, flott utsikt og en fantastisk solnedgang. Helt magisk.

I dag har vi jobbet med oppgavene våre, som jo er relativt viktig. Jeg føler meg riktignok litt malplassert her, siden min hovedoppgave er "The evolution of soccer in Australia", og mesteparten av undervisningen vår her dreier seg om aboriginere (30% av befolkningen her er aboriginere). Etter en forelesning med en aboriginer ble det spurt om noen hadde noen spørsmål til oppgaven sin (etter en time med grufulle historier om behandlingen de har fått og diverse rare tradisjoner). Det hadde blitt for dumt å spørre om "what do you think about the evolution of Australian soccer".

Aboriginerne er et problem, siden behandlingen de har fått tidligere har satt dem helt ut av samfunnet. Uansett hvor godt ment det har vært (selv om det stort sett har vært av relativt ond manér) har det gjort ting verre, og nå lever alt for mange på statens penger (trygd?), er uten utdannelse og uten jobb. Kriminalitet og alkoholisme er alt for vanlig, og dette gjør at enkelte strøk i Bourke bør unngås (flaks at vi BOR i et aboriginsk strøk).

Alt er bra fortsatt, men vi begynner å glede oss til å komme tilbake til Brisbane (dvs sivilisasjon) og de flotte leilighetene på Kangeroo Point!

Gjengen på toppen av Mt. Oxley (se facebook for solnedgangen).

Nå har det VIRKELIG begynt...

7 september

Klart for nytt innlegg fra Mathias på reisefot. Endelig har jeg tilpasset meg den nye tidssonen, og klarer omsider å sove normalt. Tidligere i uken har jeg hatt en døgnrytme som standard besteforeldre, dvs at jeg har sovnet rundt 21.00 og stått opp nærmere 6-7.00. Spesielt. Jeg har blitt introdusert for Griffith University, skolen vi studerer på. Generelt har det vært en rimelig rolig start her i Australia.

Nå er det andre boller. 5 september klokka 06.00 gikk bussen fra Brisbane til Bourke. For de som ikke vet hvor Bourke er, så kan jeg fortelle at det er på et sted vi nordmenn definerer som "huttiheita". Skikkelig outback. Langt dit er det også. Den første dagen overnattet vi på en gudsforlatt plass kalt Goondiwindi, på et motell tatt rett ut fra Psycko av Alfred Hitchcock.

Meg ved Darling River i Bourke

Dagen etter, altså 6. september, ventet en 12 timer lang kjøretur fra Goondiwini til Bourke. Turen skulle egentlig ta ca syv timer, men bussjåføren gjorde det kunststykket å kjøre feil vei til Bourke. Jeg vet at alle veier leder til Rom, men Bourke? Det kan umulig være så mange veier å velge mellom. Da vi ankom var selvfølgelig velkomstmaten var småkald, men godt å komme fra var det uansett.

Det er et ordtak her som sier at det aldri regner i Bourke, og jeg tror det regner skikkelig kanskje én dag i året. Det meste av vannet på dette stedet kommer nordfra ved hjelp av elven Darling River. Men det regnet NATURLIGVIS på vår første dag i Bourke. Vi har nettopp blitt vist rundt her i verdens navle, og nå har jeg og Sindre blitt etterlatt til vår vertsfamilie for uken. Den består av den joviale bonden/turistguiden Stue, hans aboriginske kone med parkinson, deres 16 år gamle adopterte sønn (som jeg enda ikke har møtt, siden han er ute med motorsykkelen sin), pluss deres tre hunder og ene katt.

Jeg tror vi har spennende dager i vente, dette er et spesielt sted. Stue er en stor fan av rugby, og er tydeligvis en slags alkoholiker, siden vi har fått beskjed om å forsyne oss så mye vi vil av hans personlige bar (med avdeling både for sprit, vin og et stort utvalg øl). Tror vi skal bo her til fredag, og vi vil i mellomtiden lære om blant annet aboriginsk kultur og kamerateknologi. To temaer som vanligvis blandes (?).

Kommer med mer info om dette merkelige stedet senere. See ya!

Meg på mitt rosa silkesoverom hos vertsfamilien i Bourke, lett avslappet.

1 september

1 september

Sliten. Stort mer enn det er det vanskelig å beskrive egen tilstand med akkurat nå. De fleste har hørt om den slitsomme tidsforskjellen og de endeløse timene man må tilbringe i fly for å komme til Australia, men de aller færreste har opplevd det dirkekte på kropp og sjel. Det er fort gjort å ta litt lett på det. Jeg må innrømme at jeg var en av dem, og jeg var lykkelig uvitende om hvor slitsomt dette kom til å bli da jeg stilte opp på Gardermoen søndag ettermiddag.

Reisen til Australia ble delt i tre. Oslo til Frankfurt (verdens mest kaotiske og upraktiske flyplass, som trolig har koordinert mye av systemet sitt sammen med Statens Lånekasse), Frankfurt til Singapore og Singapore til Brisbane. På papiret skulle turen til Frankfurt være den klart enkleste, siden den bare er på to timer. Riktignok skulle det for min del vise seg å bli den klart verste, siden jeg ble plassert alene, helt bakerst i det fullstappede flyet. Min høyre nabo var en utlending uten sosiale antenner som var dekket i et slags pledd, mens min venstre nabo var flydoen. Og da mener jeg ikke at doen var i nærheten, da mener jeg at hodet mitt omtrent var drapert på det lille avlukket. Det virket som hver eneste person i flyet ville åpne døren til aromarommet, noe som var utrolig irriterende, siden det kom en relativt frastøtende lukt fra doen hver gang døra ble åpnet. Mer fornøyd ble jeg ikke da flyvertinnene, som hadde base 10 centimeter fra meg, dro mattralla helt til den andre enden av flyet før de begynte å servere – slik at jeg ble sist i køen, tross min strategisk heldige posisjon.

Doen litt for nærme

Resten av flyturene gikk langt bedre, hovedsakelig fordi Singapore Airlines har ekstremt fine fly. Enda mer imponerende var Singapore flyplass, som det var en fryd å tilbringe noen timer på. Det eneste problemet var at jeg slet alvorlig med å sove, og på nåværende tidspunkt har jeg ikke sovet mer enn tre timer siden jeg stod opp søndag 30. august. Nå er det vel 1. september. Men jeg er litt usikker på hvordan dette fungerer, tidsforskjellen gjør meg gal allerede. Konklusjonen er i alle fall at jeg kommer til å sove voldsomt godt i natt.

Jeg har også rukket å gå på en kjapp sightseeing i Brisbane, som virker som en aldeles fantastisk by, selv om Jonas Bergh-Johnsen mener den ikke har sjel (et utsagn som begrunnes med at alt er veldig nytt og fint). Personlig synes jeg det er alt mulig her. Fra høye skyskrapere til aboriginere som danser i gatene med maling på kroppen. Spenstig. Vårt midlertidige hotell i Brisbane er av veldig god kvalitet, med treningsfasiliteter og svømmebasseng som herlige bonuser. Det er nesten så jeg skulle ønske vi kunne bo her hele perioden, men allerede lørdag drar vi til ingenmannsland – bedre kjent som Bourke (Australias svar på Mysen).

Haakon og Ola koser seg i bassenget på hotellet i Brisbane

Jeg tror likevel dette blir tre gode måneder!

Mathias den reiselystne og optimistiske